Da ble det mørkt...

...ordentlig mørkt, som om natten... Nå er det sånn, skikkelig sånn :-(

Har nådd et punkt, hvor tro og håp er så godt som fraværende... Jeg har ingen tro på noen fremtid, jeg har ingen tro på bedring, ingen tro på kjærligheten, ingen tro på livet, ingen tro på meg selv... Jeg har ikke noe håp om at det skal bli bedre heller... Alt er mørkt :-(

Hver eneste natt de siste ukene har jeg grått, og grått, og grått - og forbanna meg selv for at jeg lar meg selv gjøre det. Jeg har lagt meg om kvelden, med et håp om ikke å våkne igjen...og blir like skuffa hver gang Rasmus vekker meg med den herlige duringa si, og når han sutter på håret mitt, klorer meg i nakken, så blir jeg litt glad for at jeg opplever det - men like fullt lurer jeg på hvorfor... Hva er vitsen? Hver kveld har tårene fyllt puta mi, før søvnen har tatt overhånd et par timer, aldri mer enn et par timer... Hver kveld vandrer tankene, så deilig å kunne få slippe, eller i beste fall ha en fysisk smerte, så vond at bevisstheten bare forsvinner, ikke bare de smertene som bare gjør forbanna vondt, både fysisk og psykisk... Hver kveld ønsker jeg tankene dit peppern gror, eller enda lenger vekk - samtidig er frykten for tanketomhet overveldende...stillhet er skremmende, mørket er skremmende, livet er skremmende - døden er lokkende... Så feil, men så sant, og deilig :-o

Hver morgen står jeg opp, og håper at dagen blir bedre - og så blir det ikke det :-( Og jeg tenker, hva gjør jeg feil? Bryr jeg meg for lite? Bryr jeg meg for mye? Er det andre som bryr seg for lite? Hvordan kan man lære seg å gi mer faen, ikke ta på seg alle bekymringer som finnes - og ihvertfall ikke de som ikke finnes? Hvordan er det meningen at livet skal være? Hvor mye skal man kjempe alene? Hvor mye skal man fortelle, ønske seg eller kreve av andre?

Jeg har gjort det - men, akkurat nå føles det så fullstendig meninsløst, og ikke modig i det hele tatt! Jeg har ikke lyst på hjelp, jeg har ikke lyst på å føle noe som helst, jeg har ikke lyst til å leve lenger, jeg har ikke lyst på mer smerter, jeg har ikke lyst til å forholde meg til noe som helst - ikke en gang den høylytte apatien eller den våkne bevisstløsheten, har jeg lyst å forholde meg til nå... Jeg vil sove...og sove...og sove...og aldri våkne igjen - ihvertfall ikke før livet får en slags verdi igjen!

Robin Williams sa noe klokt - "Jeg brukte å tro at det verste i livet, var å ende opp helt alene. Det stemmer ikke. Det værste i livet er å ende opp med mennesker som får deg til å føle deg alene." Det har kanskje ikke så mye med menneskene rundt meg å gjøre, men jeg føler meg totalt alene, selv om jeg vet at jeg har mennesker rundt meg som bryr seg...og jeg er for såvidt alene også, for i meg selv, er jeg alene - og det er alle... Det hjelper ikke å ha folk rundt, når man likevel føler seg alene! Jeg trenger å føle at jeg er til nytte for noen, men jeg føler bare at jeg er i veien... Jeg skulle ønske jeg bare kunne forsvinne... Jeg hører du sier du bryr deg, men jeg klarer ikke å se det, forstå det, omsette det i noen som helst verdi...

Jeg har ikke mer igjen å gi, eller å dele, eller å bidra med - det er helt tomt, helt mørkt, helt uten lys i tunnellen... Sveve vekk, bare flyte...la andre ta seg av alt, alle avgjørelser, alle utfordringer, alle smerter - både de fysiske og de psykiske... Drømmer...mmmmmmm... *poff - borte*

Og tenk om det kunne bli tomt for tårer - det er jo helt uutømmelig jo! Hver gang jeg tror det er tomt, så kommer det fler... Hver gang jeg tenker på noe hyggelig, så kommer tårene, og troen på at jeg noen gang kommer til å bli lykkelig igjen, bare sklir unna og så kommer det enda flere tårer... og den jæveln på skuldern gjentar mantraet; Du er verdiløs, du er ikke verd en dritt, ingen er glad i deg, alle kommer til å bli letta hvis du bare forsvinner - omatt og omatt, som om den lille faen har satt på repeat :-/ Den lille feige fjotten på andre skuldern holder klokelig kjeft - prøver å viske litt sånn forsiktig, men mørket blir for tungt, for altoppslukende, for fristende...Du er like mye verd som alle andre, du er et godt menneske, det er mange som er glad i deg, du er betydningsfullllll... Særlig *blæææh*

Tja, jeg tror ikke noe på dette heller, ivhertfall ikke i dag - ikke i går heller, ikke forrige uke, og antagelig ikke i morgen... Kanskje aldri mer? Det er jo bare en sånn frase som man sier, er det ikke? For at man liksom skal føle seg bedre - selv om man vet at det ikke hjelper... Virkeligheten er ikke sånn, virkeligheten er hard, vond, mørk - svart, håpløs, troløs... Jeg er håpløs, verdiløs - tom...

Hvorfor skulle noen være glad i meg? Hva har jeg, som liksom er verdifullt eller brukandes til noe som helst? Og hvis jeg har det, hvorfor føler jeg det ikke sjøl, da? Hvorfor ser jeg det ikke? Hvorfor sier ingen det til meg, sånn at jeg klarer å tro på det? Det blir liksom litt sånn *blablablablablabla*

Er det sant? Eller er det alt for lite tid? For mye tid? Hva er tid? "Det er en tid for alt" - hvem har bestemt det?

Fant fram et av diktene jeg skrev, sånn for "hundre" år siden - husker ikke datoen, men det var i 1995 - så det er ihvertfall 20 år siden - tenk at jeg hadde de samme tankene da :-o Jeg føler jo, at jeg har forandret meg siden den gang, at jeg har lært noe - kanskje til og med mye - men inni meg, er jeg tydeligvis den samme...

Forvirret

Livet er rart

orker ikke tenke

Jeg vil dø

plutselig vil jeg leve

Orker ikke leve lenger

tør ikke å dø

Kan ingenting

fanget i meg selv

Lær meg noe!

Har ikke hjerne

virker ikke

død kom å ta meg

lær meg å leve

Jeg er en levende død

Et tomt skall

Kjenner ingenting lenger

Er du glad i meg?

Ikke jeg heller...

Dette var dagen i dag, som sagt - og dagen i går, og i forgårs - og forrige uke, og uka før der, og før der, og før der igjen... Ordene som jeg etterlyste her om dagen, kom nå - ihvertfall noen av dem... Det er skremmende å se det "svart på hvitt", men det er virkeligheten - min virkelighet, her og nå, og sånn må den tydeligvis bare være... Som behandlerne mine på dps sier, dette er i dag, og det får det være, men i morgen er det ikke sikkert det er sånn :-) Jeg har verken tro eller håp om at morgendagen blir bedre, men det blir som det blir, så får jeg forholde meg til det da!

Jeg beklager om tankene mine skremmer dere - tro meg, de skremmer ikke meg! Men, og det må jeg presisere, som jeg har presisert flere ganger tidligere: DET ER BARE TANKER, ok? Ikke mer, ikke mindre, bare tanker - som forblir tanker, så jeg vil ikke at noen skal bekymre seg for at jeg skal finne på "noe tull". Jeg gjør ikke det, men har jeg sagt jeg skal være ærlig, så er jeg ærlig - brutalt ærlig, og det er lov det også :-)