Skal man bare gi opp?

Har den siste uka tenkt tanken, skal man like godt bare gi opp? Er det noen vits å kjempe og sloss, bare for å tape hver eneste gang? Skal jeg bare melde meg ut av livet?

Var hos fastlegen forrige uke, greit nok det, men nå nærmer det seg slutt-datoen på aap igjen, og da tok legen atter en gang opp hva som skal skje videre... Nå mente han at så fort vi fikk d-vitamin på stell og jeg er ferdig med gruppeterapien, så ville smertene mine bli borte, og jeg måtte i avklaring for å komme meg ut i jobb igjen... At jeg har slitt i over 40 år, uten å ha mangel på d-vitaminer mente han ikke stemte, for han kunne ikke finne noe i journalen min på at d-vitaminer er testa tidligere... Men, at det er mangler i journalen min, er jo ikke min skyld, og jeg har testa d-vitaminer mange ganger tidligere, både fordi leger har bedt om det, og for at jeg har bedt om det sjøl... Er så lei av å ikke bli trodd! Mulig legen bare hadde en dårlig dag, for han har jo sjøl satt diagnosen Fibromyalgi på meg, og sjøl sagt at jeg aldri vil bli frisk fra det, og at smertene alltid vil være der - det er ikke så enkelt som å knipse med fingrene, tilføre litt d-vitaminer og gå litt hos dps, så forsvinner alt :-/

Var også på gastroskopi forrige uke, de fant mange betennelser i magen og tarmen som de tok prøver av, men de fant også mat i magesekken, og trodde dermed ikke på meg, når jeg sa jeg hadde overholdt fastetiden :-( Det sto i brevet at jeg ikke kunne spise etter kl 22 kvelden før, og ikke kunne drikke eller noe etter kl 24 - jeg spiste siste måltid litt over kl 19, etter det spiste jeg ingenting! At maten fortsatt var i magesekken min kl 0930 dagen etter, kan ikke jeg noe for... ikke var det spesielt tungt fordøyelig mat heller, for det var røkte kjøttpølser og fløtepoteter... Det er vondt å bli mistrodd og ikke hørt, når man sier sannheten! Så får man prøve og smøre seg med tålmodighet i forhold til prøvene som ble tatt, for det kunne ta noen uker å få svar - men de finner vel ingen svar der heller, som vanlig... I forhold til utposninger på spiserøret, kunne de ikke se dette skikkelig på gastroskopien, så indremedisineren skulle henvise meg videre til røntgen med drikke-kontrast for å sjekke opp igjen i dette... Det har jeg jo tatt tidligere, uten at de fant noe, men må vel bare jatte med, til dyrlegen kommer :-p

Så ringte legen og kunne fortelle at d-vitaminene mine var gått opp, og oppnådd ny bestenotering nå, den var på 45 - det høyeste jeg har vært det siste året, var 32 i august i fjor, rett etter jeg kom fra Hellas. Så mye har faktisk sola å si, for jeg har slurva veldig med pillene de siste to-tre mnd! Nå er jeg snart innafor "normal-området", likevel er energinivået enda dårligere enn det var når nivået var på 12, og smertene er større - det skulle jo i teorien til legen da vært mye bedre, hvis det han sier stemmer... Frustrert og lei... Nå vet jeg at kronikere bør ligge i øvre del av normalområdet på sånne verdier, og dermed bør jeg ligge på 150 eller over, så det er et stykke igjen, da ;-)

Så må legen sende ny legeerklæring til nav, sånn at jeg får videreført aap ut over maksdatoen som er i mai, og da trengte han en ny uttalelse fra dps også... Jeg har spurt om å få en individuell time etter gruppe-timene på fredag, men det hadde de ikke, så vet ikke hvordan jeg skal få ordna det... Men, om de mener jeg fortsatt bare skal avklares og avklares, så kommer jeg til å gi opp, da orker jeg ikke mer, det er ikke verd det! Den usikkerheten hele tida, den står jo bare i veien for å kunne gå videre. Det å ikke vite om jeg har inntekt om en mnd eller tre, tar all min energi, og det blir jeg garantert ikke bedre av! Blir framtida igjen, at Nav mener jeg er frisk og dermed tar fra meg pengene, sånn at jeg må over på sosialhjelp igjen, da omplasserer jeg unger og dyr, og forsvinner! Etter 12 år på den måten, orker jeg ikke sloss mer, jeg har kasta bort 12 år på å kjempe mot et system som kun bryter meg ned, det er 12 år jeg aldri får tilbake, 12 år med livskvalitet kasta rett ut av vinduet, 12 år i helvete... Jeg orker ikke ett år til, eller to, eller fem - jeg vil leve litt, før det er for sent... Jeg vil leve litt, mens jeg fortsatt kan... Bruke tiden på å skape noen verdier i mitt liv, orke å gå tur med bikkja, orke å være med venner, orke å delta i sosiale ting, orke å gjøre husarbeid, orke å hente gutta mine og være sammen med dem... Det er ingen drømmesituasjon å være ufør, men det er for pokker ingen drømmesituasjon å bare eksistere, uten å klare og leve heller... Hadde jeg visst at jeg har inntekt hver mnd, kunne jeg sluppet å bruke energi på å tigge penger til strøm og ved, jeg hadde kunnet planlegge litt framover, fokusere på å bli bedre, uten å bekymre meg for om jeg blir husløs eller ikke har råd til mat. Jeg klarer ikke begge deler, både å fokusere på å bli bedre, og å holde styr på om jeg får inn penger neste mnd til det mest nødvendige... Jeg er SÅ nære å gi opp, tanken er der hele tiden... Nå er det NOK!

Jeg har ikke vondt fordi jeg synes det er gøy! Jeg er ikke lat, jeg er ikke arbeidssky, jeg har ikke noe liv egentlig, jeg eksisterer - så vidt, og jeg vil ikke ha det sånn lenger...jeg orker ikke mer... og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for at Nav og hele bøtteballetten skal forstå det! Må det gå så langt at jeg faktisk tar mitt eget liv, før de skjønner at nok er nok? Men, da har de jo vunnet uansett - dette er jo en tap-tap-situasjon for meg, og de bare trenerer og trenerer... Ufør er liksom ikke et tema, verken for Nav, legen eller dps - men hvilket forbanna mirakel er det de venter på? Hva er det de vet om mine smerter og min hverdag, som jeg tydeligvis ikke kan noe om selv? Det er da for pokker jeg som lever i kroppen min, som kjenner på at manglende energi hindrer meg i å gå på do, når jeg må, eller stopper meg fra i det hele tatt å komme meg ut av senga, og tisse på meg der, fordi jeg ikke fysisk klarer å komme meg ut på gulvet!

Jeg vet jeg har skrevet tidligere, hvilke smerter og plager jeg har (for ett år siden skrev jeg dette om akkurat det, nå har jeg jo fått flere diagnoser og flere symptomer som ikke er nevnt der), det meste daglig, noe ukentlig og ytterst lite mer skjelden - men hvordan skal jeg kunne dokumentere alt sammen, når det ikke synes på blodprøver eller andre ting? Sånn som situasjonen er i dag, så er det ingenting som taler for at jeg vil få det bedre, så hvofor skal jeg sloss og bruke krefter på et monster, som bare er ute etter å ta livet av meg uansett? Når er det lov å sette ned foten, si at nok er nok, og slutte og sloss? Jeg nærmer meg veldig det punktet, men hvordan få lege, dps og Nav til å forstå?

Jeg er så sliten nå, at jeg stort sett går rundt i en tåkeverden, jeg glemmer alt jeg skulle husket, jeg sover og er våken i hytt og gevær, jeg klarer ikke glede meg over noe omtrent, jeg klarer ikke se framover, jeg klarer ikke se at det finnes noe positivt der ute... Jeg er lei, jeg er sliten, jeg er ferdig... Jeg vil ha et svar, en løsning, en fremtid, et mål - men føler alt jeg får er usikkerhet, mistenksomhet, verdiløshet, ensomhet... Jeg orker ikke være sammen med andre, jeg blir enda mer sliten av det, jeg orker ikke "spille frisk", jeg orker ikke å bli tatt hensyn til eller at andre skal "justere" sitt liv etter dagsformen min...

Jupp, sånn er det i dag, og har vært den siste tida - så får jeg bare akseptere at det er sånn nå, og satse på at det går over i morra, eller neste uke... Sorry for negativ post, igjen, men sånn er det nå - ærlighet varer lengst, og sånn er det bare!

Glad i dere, alle som en, tusen takk for at jeg har dere i mitt liv - uten dere som er rundt meg, hadde jeg ihvertfall garantert vært dau, nå er jeg da fysisk levende, i den grad hjertet slår, men ellers er jeg i live, og det er det... <3