Det ser ikke så langt ut, men det er over fire km, bare oppover i steinrøysa :-o Været var skiftende, med både sol, vind, regn og tåke... Den overtråkkede foten skapte seg hele veien, og heldigvis hadde jeg på ankelstøtte, ellers hadde den nok knekt før jeg var halvveis :-/ Vondt som fy, men trassig er jeg, så ga ikke opp, og brukte faktisk 1,5 time kortere tid nå, enn sist!
Hadde noen korte stopp på veien opp, for å sjekke innom de geocachene som ligger der - selv om jeg har funnet dem før, da ;-) Når man ikke røyker lenger, så må man jo likevel ta noen pauser... og pusten er ikke helt i vater heller, med anstrengelsesastma, er det en utfordring å gå oppover. Selv om det ikke er så høyt, er lufta likevel tynnere enn nede i lavlandet, så det hørtes vel ut som om jeg holdt på å dø flere ganger :-p Ikke noe å utsette på utsikten, ihvertfall :-D
Da toppen endelig ble nådd, dvs Turisthytta, var beina rimelig gele, den siste etappen med trapper, er et mareritt for dårlige knær og ankler... Men igjen, trass er en fin ting, og til tross for at jeg nok ikke var fjellgeit i mitt forrige liv, så klarte jeg å karre meg opp i greit tempo. Det var ikke så mye folk i fjellet denne gangen, men det var nok fordi de fleste hadde kommet seg ned igjen med banen, etter at det hadde vært et arrangement der oppe, i forbindelse med Gaustadagen :-)
Tøff i tryne før siste etappe - helt ut til tuppen på eggen bak meg...
Det var nå et jevnt regnvær, og tåka kom stadig tettere sigende, men ut på tuppen skulle jeg! Og fikk kravlet rundt antenna på toppen, og fant de røde T'ene til Turistforeningen, som skulle lede ut til det høyeste punktet... Og her startet utfordringen :-s Det var sleipt og glatt, fordi det regna, det var veldig mye mer ulent her, enn veien fra Stavsro og opp. Ikke idèelt for vonde, skjelvende bein, ihvertfall... Fikk delvis krabba, klatra, sklidd og bukta meg nesten halvveis, men da var tåka så tett, at sikten var ca 5 meter, det striregna enda mer og jeg kjente angsten kom krypende... Høydeskrekk er vel heller ikke et stort pluss, i sånne omgivelser ;-) Møtte flere som var på vei tilbake fra tuppen, og da vi møtte noen som kunne fortelle at de hadde snudd ca 50 meter før toppen, pga det var så glatt at de bare skled, da sa kroppen min STOPP :'( Hjertet banka i 300, kvalmen bygget seg opp, jeg ble svimmel og uvel, og måtte bare sette meg ned... Skuffelsen var til å ta og føle på, jeg VILLE jo så gjerne klare det denne gangen... Jeg hadde jo ikke kommet fram til den første cachen en gang :-(
Tok noen bilder av Svineroi og Dale mens jeg satt der, for det var akkurat under tåka, men tuppen var ikke å se, den var for lengst forsvunnet i tåka... Etter noen minutter, hvor regnet tiltok og tåka ble tettere, måtte jeg bare innse, at jeg ikke kom meg helt opp denne gangen heller :'( Så satt jeg der da, mens tårene rant, og lurte på åssen i Helvete jeg skulle komme meg tilbake igjen også... Det var bare å bite tenna sammen, og karre seg i retur, mens skuffelsen var til å ta og føle på, skammen brant, og jeg følte meg som verdens mest pysete menneske :-/
Nederlaget var hardt, men det måtte bare bli sånn, man kan jo ikke ta sjansen på å skape farlige situasjoner, bare for å være trassig heller... og jeg kom jo mye lenger denne gangen, enn sist, da jeg ikke prøvde en gang! Så, da får det bli neste gang - og det må bli i bedre vær, alle gode ting er tre?! Og fjellet blir vel ikke borte de nærmeste årene, så da får man bare prøve igjen :-)
Avsluttet turen med en kaffe inne på Turisthytta, før banen ble benyttet ned igjen, og Fjellbussen kjørte tilbake til bilen min :-) Burde sikkert være litt stolt over at jeg kom lenger enn sist, men ennå er det nederlaget som sitter mest i... kroppen er fullstendig ødelagt, men den kommer seg sikkert etter hvert - og om noen dager kommer en ny utfordring, nemlig flytur og husmorferie alene :-o Tro om angsten og panikken holder seg unna da... Kryss fingrene for meg da, folkens <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen et lite spor :)