Hemmeligheten...

Har ikke blitt mye blogging i 2020 gitt, men kanskje det blir mer nå i 2021... Skal prøve å lage en oppsummering av det siste året, men denne posten blir om en sak det ikke er så mange som vet om - men som jeg ble inspirert til å skrive, etter å ha sett Norge bak fasaden på tv2 i kveld. 

Da må jeg gå tilbake til en gang i begynnelsen av 90-årene, rettere sagt til juli-august eller så, det året...

Jeg hadde i noen mnd datet en fyr, han hadde nok litt mer problemer enn jeg ville se, selv om tegnene var tydelige - men, jeg levde i den villfarelsen at jeg kunne "redde" han, hvis jeg bare oppførte meg sånn han ville at jeg skulle være...og den villfarelsen levde jeg dessverre i, i veldig mange år :-( Jeg velger å tro at jeg ikke gjør det lenger, men nå har jeg jo vært singel så lenge, at jeg nesten er redd for å falle tilbake i gamle spor, hvis jeg finner meg en ny mann en dag... Jobber med å ha nok tro på meg selv, til at jeg ikke lenger aksepterer å tilpasse meg andre, men har styrke nok i meg selv, til å stole på at jeg er bra nok som meg selv, og at jeg ikke må bli en annen!

Vi var på den lokale puben, det hadde i flere mnd skurret, men jeg ville liksom ikke gi opp, og jeg tenkte at alt var min skyld, så hvis jeg bare gjorde som han sa, så ville alt bli bra. Han var jo en kjekk, sjarmerende, høflig og populær fyr - offentlig, så det var jo meg det måtte være noe galt med, ikke sant?! 

Jeg hadde sagt før vi møttes, at jeg ikke skulle bli så full den kvelden, jeg hadde en tendens til å bli altfor full på den tiden, det var min selvmedisinering, drikke til alle tanker forsvant...det var en deilig følelse, å slippe alle tankene... Men, så ble det ikke helt sånn, da, for kroppen min er også litt rar sånn, den ene dagen kunne jeg tåle hva det skulle være, den andre ble jeg bevisstløs av tre Hootch :-s Ingen har klart å gi et svar på hvorfor, men siden jeg ikke heller passer inn i den "inni er vi like", så er mistanken at bl.a det faktum at jeg bare har en nyre og at den har to binyrer, så kan den virke inn på hvordan kroppen min takler alkohol :-/ Så, jeg ble altså litt for full, og det sa jeg til han, og ba om at jeg kunne få gå hjem. Da startet en krangel, hvor han skjelte meg ut, og jeg valgte å gå fra puben, da jeg ikke ville at vennene mine der skulle se og høre hvordan han behandlet meg... Jeg tenkte jeg skulle ta en snarvei gjennom et byggefelt, i håp om at han gikk hjem til seg, i stedet for å følge meg hjem...

Han eglet og eglet mens vi gikk, dette var midt på natta, det var mørkt ute, og han ble mer og mer høylytt, da jeg bare fortsatte å gå... Så begynte han å dytte meg, hardt, han slo meg i hodet, sparka meg i ryggen og beina... Jeg gikk fortere, han fulgte etter, og jeg begynte å løpe... Men, når du er relativt drita, og har høyhelte boots, så går det ikke så fort :-p Han tok meg lett igjen, for å si det sånn... Han slo igjen, og igjen og igjen. Jeg prøvde å komme meg unna, men han tok tak i håret mitt og dro meg etter seg... Jeg sa ikke et pip, jeg gjorde ingen motstand, jeg håpet at han ville slutte hvis han ikke fikk noen respons. Flere ganger dytta han meg så jeg falt, jeg reiste meg og fortsatte å gå og krype, men til slutt fant jeg ut at jeg skulle bli liggende, så kanskje han lot meg være i fred... Han var ganske mye eldre enn meg, husker ikke helt, men tror det var ca 10 år... Jeg lå på bakken i en gruset innkjørsel, huset innafor var helt mørkt, og jeg prøvde å ligge helt stille, mens jeg hulket stille så ingen skulle høre meg, før jeg tenkte at hvis jeg later som jeg er bevisstløs, så kanskje han går! Lukta av våt jord, gress og blomster kjennes enda... Vel, det gjorde han ikke, han tok tak i beltehempene på buksa mi og dro meg ut på veien igjen, og så holdt han i buksa og håret mitt, mens han dro meg bortover asfalten... Tre av hempene på buksa røyk, og bootsene mine ble slitt i filler på tuppene, så det ble hull :-(

Plutselig kom en bil, og det viste seg at det var en politibil, så noen hadde nok fått med seg hva som foregikk inne på dette byggefeltet en sen natt til søndag, for det var ikke logisk at de skulle patruljere tilfeldig der, når det var full fest på puber og diskoteker i andre enden av "byen". De stoppet og spurte om alt var bra, og han svarte at jada, alt var i orden, det var bare jeg som var så full at han måtte bære meg hjem :-o Politiet trodde nok ikke helt på han, så de tilbød seg å kjøre oss hjem. De spurte hvor vi bodde, og jeg sa hvor jeg bodde, og at han bodde et annet sted, og at de gjerne måtte kjøre meg hjem, men at han ikke skulle være med meg! Han var jo verdens mest sjarmerende kar, så han overbeviste politiet om at jeg bare fyllepratet, og at han og jeg bodde sammen... Jeg ba dem sjekke med folkeregisteret, for han bodde ikke sammen med meg, og hadde aldri gjort heller, men de ville ikke høre... De fortsatte å snakke om at han og jeg måtte snakke sammen, og at han måtte passe på meg, siden jeg var så full...jeg prøvde å forklare at jeg ikke var SÅ full, og at jeg ikke ville ha han med hjem til meg. Han overbeviste dem om at jeg ikke var i stand til å være alene, og at han måtte bli med, så de kjørte hjem til meg... 

Da bilen parkerte på gårdsplassen der jeg leide, sa jeg at jeg ønsket å anmelde han for vold, hvorpå han gjorde så godt han kunne med å drite meg ut, og skylde på fylleprat, og at skadene jeg hadde, og de ødelagte bootsene og buksa, var for at jeg hadde tryna på veien... Jeg ble mer og mer redd for at de bare skulle slippe oss av, og reise, så jeg sa at jeg bare måtte lufte hunden min et øyeblikk, for han ble urolig når det sto en bil utafor, og da kunne han vekke huseieren. Så, de slapp meg ut av politibilen, og jeg fortet meg å låse opp før han rakk å komme etter, før jeg smatt inn og låste døra! Jeg hadde vinduer ut mot gårdsplassen, og han begynte å banke på der... Jeg var et øyeblikk redd for at han skulle knuse både vinduer og inngangsdør, som jeg forøvrig delte med utleier, så jeg signaliserte til politiet at de skulle komme ut. Så åpna jeg ene vinduet så vidt på gløtt, og ba politiet om å få han inn i politibilen, hvis de fortsatt ville snakke med meg! Så, han gikk inn i politibilen igjen, og jeg gjentok for politiet at jeg ønsket å anmelde han, og at han ikke bodde der. Da sa de at jeg fikk komme på lensmannskontoret på mandag, hvis jeg fortsatt ville anmelde... Jeg fikk til slutt overtalt dem til å ta han med, og levere han der han bodde, og så reiste de!

Jeg var da så redd, og var helt overbevist om at han kom til å komme tilbake, så fort politiet hadde reist, så jeg ringte mine gode venner på puben vi hadde vært, og fikk noen der til å komme og hente meg. Så smuglet de meg inn bakveien så ingen skulle vite jeg var der, hvis han kom dit igjen, så jeg ble sittende på kjøkkenet der sammen med noen gode venner, fram til morgenen. Da kjørte de meg hjem igjen, mens flere av dem patruljerte nabolaget til utpå formiddagen, i tilfelle han lusket rundt der... Så vidt jeg vet, så kom han aldri tilbake den natta/morgenen.

Utpå ettermiddagen hadde jeg fått sovet litt, og jeg våknet av at telefonen ringte - og det var han. Jeg sto og så på meg selv i speilet på badet mens jeg snakket med han, og så at jeg var full av sår og blåmerker, og jeg merket at jeg hadde flere hårløse flekker på hodet - den største i bakhodet var på størrelse med en gammel fem-kroning :-( Han ville komme på besøk for å snakke, jeg prøvde å si nei, men han hadde en egen evne til å få meg til føle skyld for det som hadde skjedd, og til slutt gikk jeg med på at han skulle komme med en gang - men bare for å snakke, og for å avlutte en gang for alle...

Etter noen timer dukket han opp, og var så smørblid som bare han kunne være, og vi satte oss i sofaen for å snakke... Så reiste han seg plutselig og gikk til kjøkkenkroken, hvor han fant fram en kniv, og begynte å leke med den. Huseier var bortreist, og han koblet ut telefonen og kastet den ut på gårdsplassen, så jeg ikke skulle kunne få tak i den - det var ingen mobiltelefon den gangen... Han la fra seg kniven, jeg husker ikke hvor, men befalte meg inn på soverommet - eller, det var egentlig ei badstue, men benkene var tatt ut, så jeg hadde en madrass der inne, og brukte som soverom... kan enda kjenne lukta fra treverket i det rommet :-s Han dyttet meg ned i senga, og satte seg oppå meg, dro av meg klærne, holdt meg nede, med en hånd rundt halsen min og den andre med et godt tak i håret mitt - og så voldtok han meg, flere ganger, mens han lo rått ...før han uten et ord kastet et håndkle inn til meg, gikk ut på badet, vasket seg, kledde på seg og gikk!

Jeg turte ikke tro at han var borte, så jeg ble liggende i senga, lenge... før jeg til slutt turte å snike meg ut for å se om han faktisk var borte - og det var han! Jeg skyndte meg å låse døra, og jeg så han heldigvis ikke igjen hjemme hos meg, jeg så han på den lokale puben av og til, men jeg holdt meg til vennene mine, og de visste jo om voldsepisoden, så de passet på at han ikke kom i nærheten av meg. De gangene han var der samtidig med meg, ventet jeg til etter stengetid og ble kjørt hjem. 

Jeg brukte ikke prevensjon, fordi jeg ikke var seksuelt aktiv på den tiden, men begynte å ane ugler i mosen, eller bolle i ovnen, da mensen ikke kom som forventet - den hadde vært omtrent på klokkeslettet siden jeg fikk den, så skjønte at her var det noe som ikke stemte... Jeg tok med en urinprøve til apoteket, og fikk dem til å ta en graviditetstest - som så klart var positiv :-o Da jeg kom hjem, ringte jeg sykehuset og sa at jeg trengte en time til abort.

Husker ikke hvor lang tid det tok, før jeg fikk time på sykehuset, men var nok et par uker. Og da jeg kom dit, så tok de en ny graviditetstest og en gynekologisk undersøkelse for å bekrefte graviditeten. Så ble jeg utsatt for noe jeg følte var et tredjegrads forhør, hvor jeg følte at de mente jeg ikke hadde grunn til å ta abort, og fikk beskjed om å gå hjem og tenke nøye over avgjørelsen min. Hvis jeg fortsatt mente det samme etter at jeg fikk tenkt meg om, skulle jeg få bestille time... Det var helt uaktuelt for meg å bære fram dette barnet, å bli påminnet hver dag hvordan det var blitt til! Jeg hadde akkurat begynt på skole igjen, og med ei skolevenninne begynte jeg å drikke meg full hver dag, i håp om å spontanabortere... Noe som selvfølgelig ikke skjedde :-p Etter et par uker, ringte jeg sykehuset igjen, og bestilte time til abort. Jeg hadde nå møtt en fyr som jeg ble forelska i, og jeg bestemte meg for å fortelle han om ståa, ikke alle detaljer, for han spilte i samme biljardklubb som overgrepsmannen, og jeg var redd for hva som kunne skje om dette kom ut... Så hadde jeg ihvertfall en "alliert" som jeg kunne snakke med. Det tok noen uker før timen til aborten, og en helg reiste jeg på hyttetur med min beste venninne, hennes kjæreste og min nye crush, og vi koste oss masse. Jeg fortalte min venninne om omstendighetene på en do-tur den første kvelden, og jeg fortsatte å drikke alkohol i håp om at graviditeten skulle avslutte seg selv... Husker ikke helt, men tror kanskje det var en uke eller to før timen til aborten...

På skolen gikk det så der, og aborten skulle foregå i høstferien, så jeg skulle slippe å få fravær. Høstferien kom, og timen nærmet seg... Da skrev jeg et dikt: 

Abort

Får ikke sove
tenker for mye.
Får ikke sove
jeg er redd!
Får ikke sove
hoster hele tiden.
Får ikke sove
tenk om det skjer noe?
Uff
det er snart onsdag
tenk om det hadde vært torsdag -
for eksempel.
Så hadde alt vært over...
Får ikke sove
tenker for mye.
Får ikke sove
det skal jeg på onsdag...
Å, hadde det enda vært over! 

Onsdagen kom, og jeg ble lagt inn. Jeg fikk en seng der jeg ventet, og en sykepleier kom og snakket med meg, hun forsto at jeg var redd, så jeg fikk Stesolid rett i åra, og der og da skjønte jeg hvorfor noen blir narkomane, for den rusen var noe av det deiligste jeg noen gang hadde følt! Jeg lettet mitt hjerte til denne sykepleieren, og så husker jeg ikke mer... Før alt var over, og den nye daten min henta meg og kjørte meg hjem. 

Jeg hadde mye smerter og blødningene ble større og større, i stedet for mindre. Men, jeg tenkte at det var sikkert normalt, og jeg ville jo ikke være pyse, så jeg sa ikke noe... På søndag skulle jeg være med å se på en biljardturnering i Asker eller Bærum, og daten hadde bare motorsykkel, og det sprutregna, men jeg sa ikke noe om smertene og blødningene, jeg ville jo ikke være pyse :-/ Jeg kom meg igjennom den dagen på et vis, mer eller mindre bevisst, men på turen hjemover klarte ikke kroppen min mer... Jeg husker at vi nærmet oss Vålerengtunnelen, det var masse vann i vegbanen, jeg var klissvåt bak på motorsykkelen, og så husker jeg ikke mer, før jeg lå på gulvet i gangen hjemme hos han, dagen før hadde vi vært hos mamma og pappa på middag også, som jeg ikke husker noe av :-o Jeg kom til meg selv ved at han og moren hans, som bodde i leiligheten ved siden av, snakket sammen, og så ringte til sykehuset... Jeg ble på et vis fraktet ned til bilen hennes, det husker jeg heller ikke noe av, og det neste jeg husker, var at jeg lå i en gynekologstol på sykehuset, og det var masse folk der... Det var hektisk, og jeg forsto lite av hva som foregikk, men forsto at de ville legge meg inn, og at de måtte ta en utskrapning til. Jeg var absolutt ikke interessert i å ligge på sykehus, så jeg fikk kranglet meg til å bli med hjem til daten, de kunne under tvil la meg være hos han, hvis han garanterte at han ringte ambulanse umiddelbart om jeg ble værre, og så skulle han sørge for at jeg var tilbake kl 07 dagen etter.

Jeg forsto nok ikke alvoret i dette, men jeg ble formant til å ringe hjem til foreldrene mine, for å fortelle hva som hadde skjedd, og jeg lå på gulvet i gangen hos daten mens han holdt telefonrøret, og jeg fortalte - men jeg husker ikke om det var mamma eller pappa jeg fortalte til... Så husker jeg ikke mer, før jeg igjen var på sykehuset, og lå alene på et rom... livredd og veldig syk med høy feber, smerter og blødninger. En sykepleier spurte om jeg ville ha noe beroligende - og med friskt i minne den deilige rusen fra forrige gang, takket jeg ja! Men denne gangen fikk jeg bare vondt i skinka og ble ikke mindre redd, så tror jeg fikk noe annet da :-D Så husker jeg at jeg lå i den gynekologstolen igjen, mens en asiatisk lege satte veneflon på meg, og fortalte at jeg hadde blodårer som en hest på hånda, hehe. Husker jeg syntes det var veldig ubehagelig å ligge der å skræve, før narkosen virka :-p

Da jeg våkna opp igjen, fikk jeg beskjed om at det nesten var gått galt, med livmorbetennelse og begynnende sepsis, pga det var igjen rester i livmora mi. Hadde jeg ikke hatt denne daten, så ville jeg kanskje ikke overlevd, for alene hjemme ville jeg nok ikke ringt sykehuset... Det viste seg at jeg hadde todelt livmor, og den første utskrapingen var tatt i feil hulrom :-o De kunne også fortelle at livmora mi så ut til å være hjerteformet, og at jeg også hadde to urinrør, hvorpå det ene sluttet der det andre sluttet, men var ikke koblet til urinblæra - som sagt, jeg passer ikke inn i den "inni er vi like" :-) De kunne ikke garantere at jeg noen gang kunne bli gravid igjen, og heller ikke at jeg kunne bære fram et barn, men det var helt greit for meg den gangen. I ettertid har jeg jo fått tre nydelige barn, til termin og uten spesielle komplikasjoner <3

Så, da var den historien ute, jeg anmeldte aldri dessverre, og pga for mye fravær mista jeg skoleplassen - hver høst lever jeg igjennom dette, og hver vår tenker jeg på det barnet som aldri fikk komme til... Jeg angrer ikke, men tankene kommer likevel - hvil i fred, lille du <3