Frustrert...

 Nå er det veldig, veldig, veldig lenge siden jeg har skrevet noe her, men i kveld har det blitt så mange tanker i hodet at jeg må prøve å få det ut et sted, sånn at hjernen kan få litt fri...

I dag, eller, i går blir det jo nå, så var jeg på EU-kontroll med bilen. Den fikk kjøreforbud! Da kortslutta jeg fullstendig, det vil si, jeg klarte å holde følelsene unna til jeg hadde kommet meg hjem - tok sjansen på å kjøre hjem, og ikke bli stoppet, det gikk heldigvis bra. Men da kom det så det holdt, så bra jeg var alene ;)

Det er ikke sånn at bilen er livsfarlig å kjøre med, jeg har jo tross alt kjørt den fram til nå, men det var tydeligvis alvorlig nok til at jeg fikk kjøreforbud... Men, en reparasjon til kr. 15.000,- har ikke lommeboka mi muligheter til, og med en egen evne til å overtenke og krisemaksimere, så tok det noen minutter før hjernen klarte å kalibrere seg igjen... Heldigvis har jeg en snill pappa som kan og vil stille opp, så det ordner seg etter hvert, men det ble rett og slett for mye for kroppen min å få denne smellen i dag. Noe som da altså førte til en relativt kraftig frustrasjon, fordi det i løpet av en periode rett og slett har ballet på seg med hendelser på flere plan. Hver og en er ikke store greiene, men når det drypper jevnt og trutt, over dager, uker, måneder og år, så renner det til slutt over!

I morgen, eller, i dag, skal jeg til Namsmannen på et møte, siden jeg (endelig) har søkt om gjeldsordning - sånn 15 år på etterskudd - søkte jo for 15 år siden også, men da fikk jeg avslag pga uavklart økonomisk situasjon, i følge Tingretten. Det var jo fordi jeg var i et samlivsbrudd med felles gjeld, hvor den andre skulle ta over småbruk og tilhørende gjeld, men som trenerte det og derfor var det ikke avklart da søknaden ble behandlet. Så tok det noen år før det gikk sånn delvis i orden, ved at lån og alt der ble misligholdt av den andre parten, som igjen førte til at eiendommen ble solgt langt under takst og det som var i lån der, som igjen førte til at kausjonisten ble skadelidende :( Men, det er en annen historie. 

Så brukte jeg mange år på å fortrenge alt sammen (jada, jeg vet det er dumt, tro meg, og jeg vet også at jeg ikke kan skylde på andre enn meg selv for denne situasjonen), før jeg igjen søkte gjeldsordning i 2020. Men da godtok de ikke utgiftene jeg hadde til forsørging fordi "barnet" var myndig, så da hadde jeg ikke mulighet til å klare meg, så frasa meg hele greia... Og så søkte jeg igjen i sommer, nå bor jeg jo alene og har bare meg selv å ta hensyn til. Det ble innledet gjeldsforhandlinger i september, og de startet selvsagt umiddelbart med trekk i trygden min, såkalt sikringstrekk. Og her starter kjeden med frustrasjoner:

Jeg er sikkert dum, for jeg har alltid satt alle andre foran meg selv, også økonomisk, så uansett hvor dårlig råd jeg har hatt, så har jeg prioritert å bruke pengene på andre for å hjelpe dem. Det første kravet stammer fra den gang sosialkontoret krevde at jeg tok opp lån (kredittkort) før jeg kunne få sosialhjelp - dette var tilbake til 2006. De gjemte seg bak hjemmelen i lovverket, som krever at "alle andre muligheter må være prøvd", og så lenge jeg var kredittverdig, så måtte jeg altså utnytte det. Den gangen kunne jeg ikke så mye om dette lovverket, så jeg tok det for god fisk, og gjorde som jeg fikk beskjed om - den plagsomme "flink pike" osv. Siden den gang har jeg satt meg inn i det som er av lover, regler og rundskriv på alt som har med slike ting å gjøre :) Problemet var jo bare at jeg hadde jo ikke penger til å betale tilbake denne kreditten, og dermed startet Helvetet... Da alle andre muligheter var prøvd for å betale huslån, strøm, barnehage, sfo osv, så fikk jeg sosialhjelp i tillegg til rehabiliteringspenger (hadde jo vært på dagpenger og sykepenger av dagpenger siden 2004). Men, sosialhjelp skal jo ikke bidra til at man kan betale gjeld - altså kredittkort - og dermed begynte inkasso og en haug gebyrer å snike seg på.

Så skulle huset pusses opp for salg, og da var det å ta opp flere smålån for å få til det, i håp om å få inn nok til å dekke alt ved salg - men da kom jo finanskrisa og huset ble solgt med tap... ergo vokste gjelden, mens inntekten ikke økte, og etterhvert ble det attføring og sosialhjelp, ingen nedbetaling av gjeld... og nå begynte betalingsanmerkningene å poppe opp, sånn at det ikke var mulig å få mer kreditt.

Det viste seg etter hvert at noen hadde tatt opp lån/kreditt i mitt navn også, uten at jeg visste det, og med å forfalske min underskrift, men dette trodde ikke kreditorer på, så fikk ikke sletta dette. Et lån som en eks hadde tatt opp hos sin arbeidsgiver med min bil som sikkerhet, fikk jeg heldigvis bevist var gjort uten min viten så det ble frafalt!

Så ble altså både huslån, strøm, husforsikring og et par andre ting misligholdt av en eks, ting som sto i mitt navn fordi jeg jo er så dum at jeg stoler på at folk holder det de lover... så dermed ble gjelda enda større, for den vokser selvsagt for hver dag, når man ikke kan betale for seg... Så, den gjelda jeg har nå, er stort sett fordi andre har forårsaket den, og jeg sitter igjen med svarteper fordi det tok altfor mange år før jeg innså at jeg rett og slett var lurt! Men, fortiden får man ikke gjort noe med, og etter noen år med postkasseskrekk, panikkanfall og bekymringer for alle inkassokravene som fylte postkassa, så fant jeg ut at jeg måtte gi f i dette, jeg får ikke gjort noe med det, og den eneste som ligger søvnløs er meg, inkassoselskapene har jo ingen personlige forhold til dette. Jeg registrerte at brevene kom, så kom det brev fra Namsmannen om at de hadde fått inn sakene, men jeg hadde ingen inntekt de kunne trekke pengene fra, og sånn har det da altså blitt, helt til nå. 

Så kommer alle de "velmente" rådene, det er jo bare å prioritere - jada, for det er jo bare å prioritere når det ikke er noe å prioritere av... I 2010 ble attføring gjort om til aap, som ble stoppet i 2014 fordi en Navlege konkluderte med at jeg var mirakuløst frisk over natta, søkte da i panikk om uføretrygd som jeg også fikk avslag på, og gikk  da i ett år på sosialhjelp - forsørget da barn og ny mann med dette, før jeg fikk søke aap på nytt og gikk på det fram til ny søknad om uføretrygd ble sendt inn i 2017. Da den ble innvilget, satte de uføretidspunktet til 2012, og bekreftet med det at jeg ikke skulle hatt avslag på ufør i 2014. Har hatt noen saker på dette uten at det har ført frem, og det siste var at jeg også fikk avslag på renter for det året med aap som jeg fikk etterbetalt etter at advokat tok saken min i 2016, fordi det ble omgjort pga mine klager og ikke fordi Nav oppdaget feilen selv!!! Fikk avslaget fra Trygderetten denne uken, og gidder ikke sette meg i mer gjeld for å ta saken til Tingretten. Jeg har heller ikke fått endra uføretrygden slik at avslaget i 2014 ble omgjort sånn at jeg kunne fått etterbetalt differansen, men orker ikke bale mer med det. Og så den siste - kan du ikke bare ta deg en liten jobb, alle klarer jo å gjøre noe - joda, men det vil heller ikke føre til annet enn at kreditorene får mer penger, og jeg får dårligere helse - vinn-vinn for alle andre enn meg... Jeg hadde alle årene minstesats på rehabiliteringspenger/attføring/aap, og har tilnærmet minstesats på uføretrygd også (om minstesatsen øker mer, så vil jeg bli tatt igjen), de som tror det er fett, kan gjerne bytte - men da må de ta med helsa og alt det andre også!

Når man ikke er kredittverdig, så kan man ikke velge og vrake slik at man får abonnementer og slikt hvor man vil, og er derfor stuck med dyre løsninger man hadde fra før; forsikringsselskaper vil enten ha alt betalt for ett år på forskudd, eller de vil ikke ha deg som kunde i det hele tatt, strømleverandører vil ikke ha deg som kunde, telefonselskaper vil ikke ha deg som kunde, ikke en gang alle banker vil ha deg som kunde. Du har ingen kort på hånda til å forhandle, du må rett og slett bli der du er, selv om det er dyreste alternativ - og det er her jeg blir virkelig frustrert. De fleste som ikke er kredittverdig, har ikke flust med penger, og så er man altså låst til de dyreste løsningene, som gjør at økonomien blir ytterligere skakk-kjørt, så blir det enda flere inkassosaker, høyere gjeld og ingen mulighet til å hindre det - logisk?

En gjeldsordning fungerer sånn at man får dekke husleie og innboforsikring, i tillegg til ca kr 11.000,- i mnd som skal dekke ALLE andre utgifter, resten skal kreditorene ha, i utgangspunktet i 5 år. Det kom nye regler der i januar i år, så nå er det mulig å få en kortere periode, så jeg er spent på hva de gjør i min sak...eller om saken må gå til Tingretten, fordi kreditorene ikke godtar en frivillig løsning... For å si det sånn, Namsmannen har regnet ut at jeg har et "overskudd" på kr. 1.200,- i mnd, som da skal fordeles på 12 kreditorer - altså en hundrelapp til hver i maks 5 år. Det er, for å si det rett ut, jævlig mye styr for "ingenting" i den store sammenhengen... 

Det er jo ikke sånn at jeg ikke VIL gjøre opp for meg, men det er altså ikke noe å prioritere av... Man kommer ikke veldig langt med kr. 11.000,- i dag, når maten er dyr, strømmen er dyr, telefon og internett er et must (og selvsagt de dyreste alternativene), når bil er dyrt - det er jo også et kapittel for seg; vi fattige har ikke råd til å bo sentralt fordi husleiene er dyre, men bor man grisgrendt så går det sjelden, eller ikke i det hele tatt, kollektivt, så man må ha bil. Men, man har bare råd til gamle vrak (og med gjeldsordning har man heller ikke lov til å ha en dyr bil), som plutslig blir dyre å reparere (som jeg fikk i fleisen i dag), og så baller det jaggu på seg der også. De fleste uføre har utgifter til lege (ja, man får frikort etterhvert, men det koster noen tusen før man kommer så langt, og de skal også betales), man trenger f.eks fysioterapeut og medisiner, noen trenger hjelpemidler som ikke dekkes av Nav, noen må ha spesiell mat - altså utgifter som de fleste friske ikke har hver mnd. Det blir en ond sirkel det er ganske håpløst å komme seg ut av...

Velmenende mennesker ønsker å bidra økonomisk, men det kan de ikke, fordi da blir det sett på som tilgjengelige midler, og da vil kreditorene ha mer, og jeg blir ikke sittende igjen med ei krone ekstra likevel... Noen mener at da må jeg finne noen å dele utgiftene med, men da skjer det samme, da mener kreditorene at de midlene er fristilte og vil kreve dem... Så, samme hva man gjør, så ender man opp på det samme. Nå har jeg overlevd i 20 år på denne måten, eller egentlig har jeg levd på sosialhjelpssatser siden begynnelsen av 90-tallet, så det er ikke nytt for meg, men akk så frustrerende...

Jeg kan ikke gå tilbake og ta nye avgjørelser, endre fortiden, men, jeg håper å kunne komme ut av dette med litt mer i lommeboka når gjeldsordningen er over, kanskje jeg til og med kan få eie min egen bolig igjen - hvis jeg lever så lenge da... Det er liksom sånn at man får seg en på tryne igjen, hver gang noe virker til å gå i orden, så man kan miste troen på at man skal få et liv verd å leve, ikke bare overleve...

Så til alle dere som kommer med velmenende råd, de er sikkert ment godt, men de hjelper sjelden mottaker i særlig grad. De fleste av oss har snudd hver stein, og vi VIL ikke ha det sånn, men det er nesten håpløst å komme seg ut av hengemyra, dessverre. Jeg må innrømme at jeg er lei av å høre at jeg er så negativ, men pokker heller, det er ikke så lett å være positiv når veggen står og stanger deg i hue hele tiden. Og jeg føler at slike realitetsorienteringer som dette ikke er klaging, selv om mange tar det som det... Og, vær snill ikke å kritisere hva vi fattige har, for det kan jo være at den ferien vi reiser på, det kjæledyret vi har, den pizzaen vi spiser på Peppes, den nye jakka vi stolt viser bilde av, eller julemiddagen faktisk er sponset eller påspandert av noen - ikke bare anta at vi ikke ha filla peiling på økonomi og prioritering av de pengene vi har!

Jeg vet at jeg er heldig som bor i Norge, jeg vet jeg er heldig som har dette velferdssamfunnet, men det endrer ikke det faktum at det er vanskelig likevel...

Sånn, da fikk jeg ut litt agg her, så kanskje jeg klarer å sove et par timer, før jeg kjører til Namsmannen i bilen jeg har fått låne av verdens fineste bonusmamma <3

Alt ordner seg, men det er bare så slitsomt at det er så mye dritt som må skje først... Jeg er litt usikker på om jeg smiler fordi jeg mener det, eller om jeg bare er tilbakestående og ikke skjønner bedre, men mitt humør og min humor er det siste jeg gir slipp på!

Takk for meg, og god natt :)