Slutten? Eller begynnelsen?

Livet blir ikke alltid som man tror eller håper...

Mandag kom endelig vedtaket om 100% uføretrygd, etter 13 år med jobbutprøving (27 forskjellige), forsøk på utdanning (4 påbegynte), et utall utredninger, behandlinger og medisiner, to avklaringer i skjermet bedrift, søknader, avslag og klager - det har vært blod, svette og tårer, mye tårer... En ting er i hvertfall sikkert, og det er at helsa er vesentlig mye værre nå, enn den var for 13 år siden - og allerede da, ble det anbefalt ufør fra leger og spesialister :-o De som tror at det å få ufør er plankekjøring, har ingen idè om hvordan det foregår! Det beste nå, er at jeg er fri til å disponere min egen hverdag, akkurat som jeg vil, ingen som krever innsyn i økonomien, ikke sende flere meldekort, ikke spørre med lua i hånda om å få reise bort et par dager, ikke forholde meg til møter,  aktivitetsplaner og vedtak, omtrent som de fleste andre voksne menneskers hverdag, altså ;-)

Så skulle en vel tro, at mandag var en gledens dag? Vel, det var den, på den måten at jeg nå vet at jeg har stabil inntekt resten av livet :-) Men, det er et slags nederlag også, å vite at nå er det vedtatt, jeg er for sjuk til å jobbe, jeg er ufør, i manges øyne lat, unnasluntrer, snylter på fellesskapet, et utskudd, verdiløs og bortgjemt... Hvor mange ganger har jeg ikke hørt at det bare er å ta seg sammen, komme seg ut i jobb, presse seg, trene, få meg venner, komme meg ut, skaffe meg en hobby - og ja, det hadde vært bra det, hvis det bare hadde funka... Hvilken arbeidsgiver ansetter en person, som aldri vet når helsa tillater at man møter på jobb? Det er ikke noe problem for meg å skaffe meg en jobb, problemet er at jeg ikke klarer å utføre jobben, dermed setter jeg arbeidsgiver i en håpløs situasjon, det må skaffes vikarer som heller ikke får noen forutsigbarhet, dette skaper dårlig arbeidsmiljø og ikke minst frustrasjon og irritasjon mellom kollegaer :-/ Så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg lager utfordringer og problemer for andre, noe som igjen påvirker helsa mi - og så er den onde sirkelen i gang. Hvilken arbeidsplass er sånn, at man kan jobbe hver dag en uke, så bli sykmeldt i to mnd, jobbe et par timer en dag, være sykmeldt en uke, jobbe en dag, være sykmeldt i tre uker, jobbe to dager, være sykmeldt i et halvt år - det finnes ingen sånn arbeidsplass! Å juge seg til en jobb, med disse forutsetningene, er helt uaktuelt for min del, så får jeg heller stemples som lat, udugelig eller hva nå folk måtte tenke :-(

Jeg sliter også veldig med angst for tiden, det hjelper jo ikke, at jeg bor mutters alene (med kattene så klart), midt inni huttiheita, uten naboer (sett bort fra sauene da, men de skal vel straks inn fra beite), mørkredd, husredd og syk :-o Den siste 1,5 uka har jeg klart å spise tre måltider, jeg har ikke sovet en eneste natt, jeg går og lytter, tenker, griner... Jeg tenker med frykt på om det skulle skje meg noe, hvor mange uker/mnd ville det gå, før noen legger merke til at jeg er borte, før noen finner meg? Hva gjør kattene da, sulter ihjel? Spiser hverandre? Spiser meg? Min biologiske mor, døde av hjerteinfarkt da hun var 47 - jeg er snart 46, klart tankene kommer... Jeg kan falle ned trappa og skade meg, og ikke få tak i hjelp, jeg har jo slitt med hodesmerter og mistanke om drypp mange ganger - hva om det skjer noe når jeg ligger i senga mi, og jeg ikke får ringt etter hjelp? På soverommet er det nemlig ikke telefonsignaler :-/ Hva om jeg får mat i vrangstrupen og ikke får det opp, da er det ikke mye hjelp i kattene... Jeg er ikke redd for å dø, det har jeg jo ønsket så lenge jeg kan huske, jeg er bare redd for hva som skjer etterpå, med kattene, med unga mine, med de som evt finner meg... Her er det jo ingen, ungene hører jeg fra litt nå og da, og utleier vil ikke reagere før husleia evt ikke kommer inn på konto... Jaja, det skal ikke være lett :-p

Venter på time hos dps, overlegen der ringte forrige uke, og lovet meg ny behandler og snarlig time, har ikke vært i postkassa siden fredag, så vet ikke om det har kommet noe brev... Sist jeg var utafor døra, var på lørdag, da ble jeg invitert med av en venn, for å gå tur i Rjukan, der det var laget til et arrangement som heter Elvelangs. Det var fakler fra Hyttebyen, langs elva Måna, videre opp til Syretårnet, og så tilbake igjen til Hyttebyen. Under veis var det dans, aktiviteter, kunstutstillinger, mat, kaker og kaffe. Det var kaldt og mørkt, men koselig :-) Det var desto tommere, når jeg kom hjem igjen, og etter å ha fyra i 6 timer, satte jeg på meg pysj og ullsokker, og la meg - fikk igjen varmen utpå søndag en gang ;-)

Så, akkurat nå angrer jeg på at jeg lot meg presse vekk fra Rjukan, at jeg ble boende i Tinn i det hele tatt - jeg skulle ha flytta i fjor sommer, som var planen...men, det gjorde jeg jo ikke, og det får jeg igjen for nå :-/ Man skal ikke angre på det man har gjort, men det er ikke alltid så lett å la være heller... Savner hund også, da kom jeg meg ihvertfall litt ut av døra, nå er dørstokkmila ufattelig lang, og jeg vet at jeg må ta meg sjøl i nakken, men, det blir ikke i dag :-s Det sies at alt har en mening, men jeg må innrømme at det ikke alltid er så lett å se den meninga, altså! Life is a box of chockolates, you never know what you gonna get - det er jammen sant... og det er sikkert bra også, hadde man visst om alle utfordringer, hindre og motgang, så hadde man antagelig gitt opp for lengst... noe jeg forsåvidt har gjort mange ganger :-o Det eneste jeg ønsker meg, er litt livskvalitet, og noen å dele det med - i utgangspunktet burde det være gjennomførbart, men det er visst ikke så enkelt... Får håpe mitt helvete har gjort hverdagen bedre, for de som forårsaket det, da - så har jeg ihvertfall bidratt til noen andres glede...

Det var ståa her i gokk, en helt vanlig onsdag, for de fleste :-) Enten så går det bra, eller så går det over - Livet er ikke for pyser! Kommer plutselig innom igjen, eller ikke!