Verdi(løs)?

Mange tanker for tiden... Det er så tomt her, så øredøvende stille og tomt :-o

Joda, kattene er i høyeste grad i farta, alle fire - og musene i tak og vegger like så... Men, ellers er det stille, kvelende stille... Tv'n funker sporadisk, spesielt ikke om natta, når jeg ikke får sove - fryktelig irriterende :-/ Har lest en del bøker i det siste, mange bra, og et par skuffende, men det er slitsomt å lese, vanskelig å konsentrere seg....

Er det sånn å være verdiløs? Ingen som har bruk for meg og min omsorg... Jeg er vant til å ha omsorg for mange, både voksne og barn, med både to og fire bein, men nå er det ingen som trenger meg lenger :'( Det er ingen som ser at jeg gjør husarbeid, eller, kattene ser det sikkert, men de kunne ikke brydd seg mindre...ingen som takker for maten, eller klager på middagsmenyen, ungene har jeg ikke sett siden i sommer, det hender det kommer en sms eller snap, eller en forespørsel på Vipps - eller en kort telefonsamtale, men det blir sjeldnere og sjeldnere :-( Det er tomt, det er mørkt - både i huset, rundt huset og inni meg, jeg er blitt usynlig, verdiløs... Det er vondt...veldig vondt...

Hver kveld tenker jeg, at nå skal jeg legge meg, sove, stå opp og gjøre noe som gjør meg glad - besøke noen, gå en tur, ta med kamera og ta bilder, synge, skrive tekster, danse, smile, rydde garasjen, gå på kafè, lage meg god mat, bake en kake, chatte med noen, reise bort...og hver morgen ligger jeg fortsatt våken, hjernen orker ikke forholde seg til noen, kroppen vil ikke bevege på seg, alt føles som et ork, og tankene sier "du er verdiløs", "hvorfor gidde, ingen bryr seg", "du er ikke bra nok", "ingen trenger deg"... og så gjemmer jeg meg bort, takker nei til invitasjoner, murer meg inne, dropper mat, dropper sosialt samvær... Urk! Det var jo ikke sånn det skulle bli...

Noen ganger klarer jeg å ta meg sjøl i nakken, lenge nok til å komme meg i dusjen, lage en kopp kaffe, blande et glass saft, ja til og med kjøre en tur ned i butikken - og når jeg har gjort det, så svimer jeg av i sofaen, setter på titteskapet, bare for å bli frustrert over at funksjonene "reprise", "start forfra" og "arkiv" bare dukker opp med en feilkode... så blir det kabal på tlf, eller sudoku, facebook, og når klokka bikker 01 begynner tv'n for alvor å tulle, da forsvinner både tv og nett i kortere og lengre perioder, helt til morrakvisten... Hurra :-s

Joda, jeg har vært ute av huset noen ganger, jeg har til og med vært sosial mer enn to ganger - jeg har vært på Elvelangs-vandring langs Måna, jeg har vært på førpreimere og utekino og sett Snømannen (forøvrig en av de dårligste filmene jeg har sett!), jeg har fått arvet og kjøpt billige sko, støvletter, en forsterker, to høyttalere og en eske bøker via kjøp og salg-sider på facebook, men jeg vet ikke helt om dette kvalifiserer no særlig som "sosial"?! Jo, og så har jeg vært på et stiftelses-informasjonsmøte med Marispelets frivillige og venner <3 Gleder meg veldig til å ta fatt på neste sesong, både som skuespiller og som frivillig :-)

Har fortsatt ikke fått innkalling til time hos dps, må vel snart ringe og mase igjen, for nå er det jo en stund siden (29/9) overlegen der ringte, og sa jeg skulle få rask time tilsendt i posten... sånn ca tre uker, altså, synes vel ikke det er spesielt raskt :-/

Må få på vinterdekk på bilen snart også, det er vel ikke lenge før snøen kommer, og da vil jeg ikke kjøre på sommerdekk - ikke at jeg kjører så forbanna mye heller da... men, jeg må jo komme meg ut innimellom...

Så, her sitter jeg altså, og murer meg inne, mens jeg drømmer om å komme meg ut, være en del av noe, et fellesskap, eller være til nytte for noen, gjøre det jeg gjør best, nemlig yte omsorg og støtte... men, det er ingen som trenger meg, alle har nok med sitt, og sånn sett, så har vel jeg også nok med mitt akkurat nå... Det er bare så vanskelig å omstille seg fra rollene, være mamma - nå er jeg mamma bare på telefon... å være datter - hvordan er man det, egentlig? Å være søster - hvem trenger en søster som ikke duger til noe? Å være kjæreste - vel, det er visst ingen som trenger det heller, og hva har jeg å tilby uansett? Å være venn med meg selv - jeg øver hver dag, men må innrømme at det blir vanskeligere og vanskeligere for hver time... Kattene får mat, vann, de har leker, tak over hodet og hverandre - jeg er grei som klatrestativ og sutteklut innimellom, men bare når det passer dem... Jeg ser på dokumentarer på tv, og gleder meg så voldsomt med de som lykkes, jeg griner når jeg ser Fødeavdelingen og ser smertene, frykten og lykken til de som blir foreldre, jeg griner når jeg ser takknemligheten til de som får hjelp av Sofias engler, jeg griner når de usikre brudene finner drømmekjolen i Say yes to the dress, jeg griner, og lengter etter å være den personen som gjør en forskjell for noen... Jeg griner når folk lykkes, fordi jeg blir så rørt, og fordi jeg vet hvor takknemlige de er, jeg blir så rørt over at noen får det litt bedre... samtidig griner jeg for alle de som ikke har det bra, jeg griner fordi jeg fysisk kan kjenne smerten deres, jeg griner av urettferdighet - klarer ikke helt å se om det er en forbannelse eller en berikelse å være høysensitiv...men jeg vet at det er en veldig vanskelig kombinasjon med ptsd, angst, depresjon og personlighetsforstyrrelser...

Gleder meg til den dagen jeg våkner og virker igjen...! Om det blir i år, eller neste år, eller noen gang...vel, det gjenstår å se ;-) Inntil videre får jeg bare prøve å komme igjennom hverdagene, livet er ikke for pyser, men nå føler jeg meg veldig pysete... Jeg er ikke laget for å sitte sånn, jeg er jo egentlig ei gla-jente, alltid med glimt i øyet, en kjapp kommentar, latter, fjoll og tull, empati, løsningsorientert og har masse kunnskap og hjelpeglede for de som trenger det - hvor ble det av meg?

Nei, dette ble deprimerende gitt - sorry folkens! Sender ut en klem til dere alle, ta vare på dere sjøl, husk at noen er glad i dere, og ha en så bra dag som dere kan <3