Jævla angstfaen - fuck deg!

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her, grunnen er at denne vinteren ikke har vært særlig ok...eller for å si det rett ut - den har vært helt jævlig! Sterke ord, kanskje, men livet er brutalt noen ganger, og for meg har denne vinteren vært i overkant grusom...

Jeg har alltid hatt angst, eller ihvertfall så lenge jeg kan huske, men jeg har stort sett holdt den for meg sjøl, og funnet mine måter å takle den på - og det har funka i over 40 år! Men, i vinter har jeg mista fullstendig fotfeste, og har ikke klart å takle den i det hele tatt...eller, jeg har vel på en måte gjort det, for jeg er jo her enda... Jeg har hatt planer om å skrive dette innlegget nå i 5mnd, men i starten gjorde jeg det ikke, fordi det allerede var så mye fokus på angst i media - noe som også var med på å trigge her, samt at jeg ikke ville bli "en av dem" og bli beskyldt for å bare henge meg med på bølgen... men dere som har fulgt meg en stund, vet jo at jeg har skrevet om dette i flere år, så hvorfor jeg tenkte sånn, vet jeg ikke :-/ I tillegg var jeg redd for at det å skrive om det, ville trigge mer - men nå har det gått så lang tid, at jeg bryr meg ikke lenger. Nå har jeg hatt panikkangst opptil 20 timer i døgnet, hver bidige dag, siden starten av januar, og værre enn det får det vel ikke blitt uansett - så, nå skal jeg prøve å få ned de tankene som har gnudd i hjernen i mange mnd.

Å forklare hva angst er, og hvordan den tar over livet ditt, er ikke lett å forklare til noen som aldri har opplevd det - det er omtrent like enkelt som å forklare fargen indigo til en person som er født blind, eller forklare smaken av grønnkål til en kineser, på norsk... Men, jeg skal gjøre et forsøk uansett, for nå er jeg så uendelig lei av å høre at det bare er å ta seg sammen, det går over, du dør ikke av det - vel, JEG VET DET, men det hjelper så lite, når fornuften har reist på langtidsferie og samarbeidet med rasjonell tenking og føling har gått fullstendig i knas :-(

I januar gikk jeg til legen for å be om ny resept på astmamedisin, da jeg opplevde at jeg ble tom for pust, og ble svimmel, hver gang jeg gikk opp bakken fra postkassa. Siden jeg jo har hatt astmaproblemer ved anstrengelse og forkjølelse hele livet, antok jeg at det var grunnen. Legen mente der i mot at det var hjertet som var problemet, siden jo min biologiske mor døde av hjerteinfarkt da hun var 47 år...og jeg nærmet meg 46 med stormskritt :-o Så, noen resept på astmamedisin fikk jeg ikke, men jeg fikk en henvisning til hjertespesialist! Det ble tatt belastningstest av hjertet, masse ekg, måling av puls og oksygen, røntgen av lungene - og de kunne ikke finne noe spesielt, unntatt at jeg lå litt under gjennomsnittet på verdiene. Så, ble henvist videre til ultralyd. Angsten vokste seg større i denne perioden, og fra å vare et par timer om gangen, ble den konstant over tid... Etter et par mnd kom jeg til ultralyd, og de fant at jeg hadde lekkasjer i hjerteklaffene, men de var så små, at det skulle jeg ikke bekymre meg for... lettere sagt enn gjort, når man er engstelig fra før :-p

Angst er relativ, og mange opplever den på forskjellig måte, og kanskje derfor er det så vanskelig å forklare? Når du brekker et bein eller har influensa, vet de fleste at dette er vondt. Når du har angst, synes ikke smerten, for den er psykisk - men den manifisterer seg også fysisk. Det er ikke for ingenting at mange som blir lagt inn på sykehus, hentet i ambulanse eller helikopter, fordi det er mistanke om f.eks hjerteinfarkt eller hjerneslag, viser seg å ha "bare" angst. Men, det sier kanskje litt om hvor alvorlig det faktisk kan føles? Angst kan jeg best beskrive for en utrolig sterk frykt, men uten elementet der man faktisk har blitt skremt, eller er redd for noe konkret - da er det ikke så lett verken å forebygge eller behandle, ikke sant?

Tenk deg at du kjører bil på motorveien, du ligger i jevn hastighet på 100 km/t, og plutselig kommer det et vogntog mot deg - i din kjørebane - og du bare så vidt klarer å svinge unna før den treffer deg midt i fleisen, får du hjertebank, høy puls og klump i magen da? Eller så enkelt som den følelsen du får, når du er på vei ned en trapp, og du plutselig feilberegner det neste trappetrinnet, og holder på å falle ned - ingen god følelse, de sekundene det tar, før du henter deg inn igjen? Tenk deg da, at denne følelsen kommer helt ut av det blå, uten at du har opplevd, sett eller hørt noe som helst. Tenk deg da, at denne følelsen ikke varer i fem sekunder, men i flere timer, konstant. Og siden du ikke vet hvorfor den kom, kan du heller ikke fjerne deg fra situasjonen eller bearbeide den - høres det behagelig ut?

Min angst er nemlig sånn, den kommer helt uten forvarsel, og den varer og varer... Jeg har aldri bedt om hjelp for den før, jeg har taklet den på min måte, uten å si noe til de nærmeste. Jeg har vært flau, jeg har vært redd for at barnevernet skulle komme å ta fra meg ungene, jeg har vært redd for å fremstå som svak - jeg har jo alltid vært den som har vært der for andre, en klippe, en trygghet, en som hadde svar på det meste, og som kunne hjelpe de fleste... Jeg har trukket meg vekk, inn i meg sjøl og ridd stormen av i stillhet. I vinter klarte jeg ikke det lenger, men jeg hadde ingen rundt meg, jeg satt alene, midt inni huttiheita, mutters alene, i mørket, og uansett hva jeg prøvde av teknikker, så ble det ikke bedre, tvert i mot... Jeg hadde noen beroligende tabletter liggende, som jeg fikk av legen for å få sove og for å takle flyskrekken min, så jeg tok en av dem, og angsten ga litt etter i to-tre timer. Men, så kom den tilbake, med full styrke...jeg fikk panikk og prøvde å ringe mental helse, men der ble jeg bare satt i kø, og etter et kvarter hvor jeg fortsatt ikke hadde rykket framover i køen, ble panikken bare større :-o Jeg ringte legevakta, og ble raskt avspist med at jeg måtte bare ta meg sammen, gå og legge meg, for jeg visste jo at jeg ikke kom til å dø av det, så de kunne ikke gjøre noe... Joda, jeg skjønner jo det, når hjernen funker sånn nogen lunde, men der og da klarer ikke verken hjerne eller kropp å forstå det! Og dette var den virkelige starten, og kampen om å få hjelp - som jeg aldri fikk... Det ble mange turer på legevakta, hvor jeg igjen bare ble avspist med at jeg måtte skjerpe meg, jeg er jo voksen, så dette fikk jeg bare komme meg igjennom...

Hos fastlegen var det samme opplegget, jeg fikk beskjed om at de medisinene som faktisk funka, kunne jeg ikke få flere av, siden de er vanedannende, og legen sa atpåtil at jeg nok allerede etter to uker var avhengig av dem - noe som igjen trigget angsten, da jeg ikke har noe ønske om å bli avhengig av medisiner :-o Jeg fikk beskjed om å skjerpe meg, ta meg sammen, legge meg på gulvet å skrike til det gikk over...jeg fikk beskjed om å flytte vekk fra huttiheita og nærmere folk, men da jeg sa at det var lettere sagt enn gjort, siden jeg kun har en liten uføretrygd, 3 mnd oppsigelse her jeg bor, ingen mulighet for å komme fram med flyttebil på vinterstid og at jeg ikke hadde råd til å betale leie to steder uansett, sa legen at jeg ikke var interessert i å få det bedre :-o Jeg skulle få prøve noen andre medisiner, og gjorde det - noe som resulterte i en ny tur på legevakta, med de mest alvorlige bivirkningene som er rapportert... Jeg skulle bare ringe legevakta den natta (da hadde jeg tatt de nye medisinene i to dager) for å spørre om det kunne være bivirkninger jeg opplevde, da jeg i løpet av telefonsamtalen mistet evnen til å snakke, kjeven låste seg, jeg husket plutselig ikke hvor jeg bodde, hele venstresiden min dovnet bort og ble nummen, mens det begynte å prikke... Da fikk jeg beskjed om å komme til legevakta, men innen jeg hadde klart å komme meg dit, hadde dette pågått i flere timer... De målte puls og blodtrykk, men konkluderte med at det bare var angst og bivirkninger av medisinen, og at jeg måtte kontakte fastlegen...så jeg gikk dit, satt i flere timer på venteværelset, før jeg kom inn til legen. Han mente jeg hadde fått hjerneslag, og ringte sykehuset, men da hadde det gått så mange timer at de mente det ikke lenger var akutt, så jeg ble bare henvist til ct av hodet - dermed var det bare å ta beina fatt, og gå ned til sykehuset igjen... CT viste ikke noen blødning, og dermed var de ferdige med meg...

Etter dette ville min behandler på dps få meg lagt inn der, for å få angsten under kontroll og evt starte opp med medisiner i et kontrollert miljø, så både fastlege og poliklinikken sendte henvisning, men dette fikk jeg avslag på. Sendte inn klage (dette var i februar) og fikk igjen avslag. Sendte klage til fylkesmannen, og fikk brev forrige uke, at de trengte flere opplysninger for å kunne behandle klagen :-/ Hadde jeg vært suicidal, hadde jeg fått plass på dagen, men det er jeg jo ikke, og jeg juger ikke på meg det heller! Overlegen på dps ville prøve meg på en annen medisin, siden fastlegen ikke mener at jeg har behov for de beroligende som funker. Han har sagt til meg at de medisinene ikke virker, at jeg misbruker han for at han skal lange dem til meg, at han skal ta fra meg førerkortet (men jeg kan gange den dosen jeg tar med 6, og enda få beholde førerkortet etter de nye reglene) og han sa også at dps har avsluttet behandlingen av meg, fordi jeg har fått ufør, og dermed var det ingen vits med mer behandling, siden da Nav har vedtatt at jeg aldri blir bedre :-o Så kasta legen meg ut, med å si at nå hadde han ikke tid til meg lenger, og at han skulle vært hjemme for flere timer siden (da hadde jeg sittet hos han i et kvarter)... Vel, behandlingen hos dps er på ingen måte avsluttet, så dette sa legen bare for å være slem! Som sagt, overlegen på dps ønsket å prøve andre medisiner, som sagt, så gjort - med samme resultat som forrige gang, store og alvorlige bivirkninger, legevakt og ny tur til fastlegen. Denne gangen ville ikke fastlegen ta meg inn en gang, han så at jeg satt på venteværelset, og etter han hadde tatt inn tre andre pasienter, kom legesekretæren ut og sa at han ikke kunne ta meg inn, så jeg måtte inn til en vikar - som viste seg å være den samme legen som var på legevakta dagen før, og som hadde bedt meg kontakte fastlegen - lettvint? Vel, jeg hadde ingen kontroll eller følelse over venstre fot, og han mente da at jeg hadde en nervebetennelse som ville gå over i løpet av et par dager... Dette var før påske, og det er fortsatt ingen endring! Jeg har vært på mr av ryggen for å se om det er en prolaps eller noe som forårsaker det, men de fant ikke noe. Så, de sier bare at det er droppfot, men aner ikke hvorfor den har kommet...

Dps fastslo da, at jeg skulle fortsette på de beroligende tablettene til jeg flytter, og evt starte nedtrapping da, når jeg er nærmere min familie og nære venner, for jeg klarte å finne meg et sted å bo, og flytter om bare noen uker :-) Overlegen på dps mener også, at siden jeg bruker så lav dose medisin, vil jeg ikke få verken abstinenser eller andre problemer med å slutte, og anså ikke dette som noe problem - fastlegen der i mot, har nå gitt fullstendig faen i meg, det er bare drittkasting og rakking på meg når jeg er der - heldigvis har jeg bare en time igjen hos han, før jeg flytter og har fått ny fastlege! Jeg har ingen ønsker om å gå på medisiner, jeg er så feig i utgangspunktet, at jeg bruker ikke medisiner jeg ikke har fått på resept, jeg hadde aldri i verden turt å ta i mot medisiner fra andre, og jeg har heller ikke turt å nyte alkohol de siste mnd... Jeg kunne sikkert både triplet og firedoblet dosen jeg tar, og kanskje fått en hel dag uten angst, men av frykt for avhengighet, tør jeg ikke...

Så, jeg har altså sittet i fem mnd med en panikkangst fra en annen verden, og jeg lever fra minutt til minutt, og da går tiden sååååå sakte... Jeg får stadig høre at det går jo fort til du flytter nå, og joda, i det store bildet så gjør det nok det, men når hvert minutt føles som en time, hver dag føles som en uke, så går ikke mnd så veldig fort! Men, fra å gå hvileløst rundt i timesvis, har jeg nå klart å se litt på tv og faktisk få med meg hva som skjer der, jeg har klart å låse døra om natta igjen, og skru av utelyset. Jeg har hatt besøk av pappa noen ganger i vinter, og da har jeg slappet av og klart å spise mat, jeg har vært sammen med venner noen dager i påsken, og to av barna mine har vært her noen dager nå i mai <3 Jeg har klart å si til meg sjøl, at nå har jeg kommet meg igjennom hele denne vinteren, så da skal jeg jaggu klare de siste ukene også! Og det til tross for at kroppen min absolutt ikke er enig, når den setter i gang med hjertebank, brystsmerter, bortdovning av halve ansiktet, armer og ben, når jeg skjelver ukontrollert, når pulsen jages opp i 150, når jeg blir kvalm, svimmel og kaldsvetter, når det føles som jeg har hår og peanøttskall som en klump i halsen som ikke går bort uansett hvor mye jeg hoster, harker, spiser eller drikker, jeg har knapt fått i meg mat på fem mnd, og det har resultert i at vekta har rast - jeg ser det ikke selv i speilet, men jeg skjønner det jo, når trusene ikke lenger sitter oppe og tightsen bare flagrer... jeg har funnet en måte å delvis klare og takle det på, i tillegg til beroligende, så har jeg starta med diamond painting - perling, det å fysisk sitte og pusle med noe, har hjulpet litt :-) Jeg sier til meg sjøl, at dette skal jeg klare, jeg har grått, bannet, kjeftet... Jeg har følt meg svak, pysete og flau, men jeg har også følt meg modig og sterk. Jeg har fått høre at jeg er sterk fordi jeg står i dette alene, men jeg føler det ikke sånn...jeg har jo ikke noe valg, for hadde jeg kunnet velge, ville jeg jo unngått dette for alt i verden! Og, jeg forstår så altfor godt, de som ikke orker å stå i dette, og som velger å gå ut av tiden - for helt ærlig, dette er ikke noe liv, det er knapt eksistens... Jeg har hatt et mål i sikte, som har fått meg igjennom de beste stundene (de tyngste er i grunn bare en grumsete suppe) og det er Marispelet, jeg har sett filmen som ble tatt opp i fjor, sikkert 20 ganger i vinter, jeg har lest manus, sunget sangene og jeg har dagdrømt om det som skjer denne sommeren - så takk til dere som har gitt meg den muligheten :-*

Jeg har altså formulert dette innlegget inni hodet mitt nå i fem mnd, og nå som jeg endelig satte meg ned for å skrive, så forsvant halvparten :-s Jaja, jeg fikk da ned noe, og om jeg har klart å sette forståelige ord på en tilstand som er "umulig" å forklare, så har jeg oppnådd litt ihvertfall :-)

Så, til den jævla angstfaen - fuck deg! Jeg vil ha igjen livet mitt, jeg vil ha igjen smilet, humoren, hverdagsgleden, jeg vil kose meg med familie, dyra mine, venner og ikke minst god mat og drikke. Vik fra meg, din forbannade dritt, og reis til Helvete med deg - og bli der!