Timen på dps forrige uke, ble en veldig god seanse - det er utrolig for en følelse av samhold man kan få, bare på en liten stund. Vi var bare fem stykker i gruppen sist, to hadde meldt forfall, hun siste vet jeg ikke hvorfor ikke møtte opp...håper de kommer i morgen! Jeg føler liksom litt at jeg er mamma'n til disse jentene da, og det er vanskelig og ikke bare holde rundt dem og klemme, når man ser de sliter <3 Vi har hvert vårt lerret der også, samt en bok som vi skriver litt i, jeg har ikke tatt i en malerpensel på over tre år, det var skremmende men litt godt samtidig, å gjøre det igjen... Så får man se hva det blir etter hvert - men det var en start :-)
Lørdagen hadde jeg besøk, før vi gikk en tur på puben - det var veldig koselig, hyggelige folk var det der også, så fikk både snakket litt alvor og litt tull ;-) Ble med på et lite mini-nachspiel etterpå, før det var på tide å gå hjem igjen. Satte musikk på ørene, lukket verden ute, og bare gikk - og så deilig som det var, helt i min egen verden, fire km, mutters alene... tror kanskje det passerte et par biler, ellers var det helt folketomt - og mørkt :-o Jeg som er mørkredd også, men jeg følte meg kjempetøff etter et kvarters tid, og da turte jeg også å se litt rundt meg - det er jo et majestetisk syn da, med fjellene opplyst av månen. Kikket meg nok kanskje i overkant mye over skulderen, i frykt for at det skulle komme noen bak meg - men det gjorde det ikke... Når jeg kom inn døra hjemme, var jeg superstolt! Og jeg merka godt hvor mye jeg savner turene mine, musikk på full guffe og bare gå, og gå, og gå...jeg håper at jeg kan klare det igjen, for det er balsam for sjelen :-D Kanskje jeg får det til, hvis jeg senker kravene mine litt, jeg TRENGER ikke å gå en km på 7-8 minutter, jeg kan bruke lenger tid! Jo, det skal være ett av målene mine for våren, å komme meg ut på turer med musikk på ørene, kanskje det ikke går hver dag, men ihvertfall noen dager i uka :-)
Søndagen var sløvedag, bare jeg og datteren. Tirsdagen var det bading igjen, ble ikke så mye snakking med veilederen min da, for det var andre der som snakket med henne. Men, jeg ble da rein denne uka også ;-)
I dag var det time hos legen, og for en fantastisk fastlege jeg har! Han har alltid tid, GOD tid, han er opptatt av meg, han er oppdatert og følger opp, og ikke minst, han tar meg på alvor! Han hadde fått epikrise fra dps, og han tok en sjefsavgjørelse da jeg satt på kontoret hans i dag, om at jeg ikke skal ha mer arbeidsutprøving så lenge jeg er på gruppeterapien hos dps. De hadde skrevet noe om at de mente presset om arbeidsutprøving, hindret meg i å jobbe så mye med psyken min, som jeg burde - og kunne gjort. Så, legen ringte til Nav mens jeg satt der, og ble enig om å skrive en ny legeerklæring, hvor han anbefalte at jeg ble tatt ut av arbeidsutprøvingen, inntil videre, og at det skal vurderes på nytt i mai, hvor vidt det er aktuelt å starte det opp igjen. Det er jo dette jeg har vært bekymret for hele tiden, at jeg skal "brenne" meg på at jeg gjør for mye - nå slipper jeg (forhåpentligvis) den bekymringen. Han sa at jeg kunne regne med at det gikk i orden, for når han og hun på Nav var enige, så ble det som regel sånn, sa han, og smilte :-) Det var nesten så jeg hadde lyst å gi han en klem - men, man klemmer vel ikke fastlegen sin? Han ville ikke gi meg mer "dop", jeg skulle jobbe meg igjennom dette uten det, mente han, og at jeg ikke har andre forpliktelser i uka enn dps, sa han ville bli bra, og at jeg da kunne sove når jeg var trøtt, og være våken når jeg var våken - uten å måtte ta hensyn til at jeg skulle være her eller der til visse klokkeslett - da altså unntatt fredager... Jeg håper at dette vil øke livskvaliteten min litt ihvertfall - ikke at jeg tror på mirakler, men jo færre bekymringer, jo mer livskvalitet, velger jeg å tro!
Og jeg har så mange rundt meg, som bryr seg, det er uvant, rørende og veldig spesielt... Jeg får hjelp med samtaler, klemmer, ved, mat, gaver - ja til og med penger har jeg fått - til og med av mennesker jeg aldri har møtt :-o Jeg klarer ikke å se at jeg er så spesiell at jeg er verd det, og jeg har prøvd å takke nei, men disse fantastisk gode menneskene vil hjelpe uansett <3 Jeg er målløs, takknemlig, rørt, litt flau, overrasket, men aller mest glad, jeg trodde ikke det fantes slik hjertevarme, og jeg trodde ihvertfall ikke at jeg fortjente det... Ja, jeg vet jeg har en vei og gå der, men jeg er på vei ;-)
Har fortsatt ikke hørt noe om svulstene i livmora, men legen mente jeg ikke skulle bekymre meg for dem...og så tok jeg en haug til med blodprøver i dag - er jo ikke rart jeg har lave jernlagre, de tapper jo alt blodet mitt ;-) Så fikk jeg beskjed om at jeg måtte ta kalsium i tillegg til jern og d-vitamin, så nå har jeg altså tre pilleglass her - til sammen skal jeg liksom huske å ta 7 piller fordelt over 2-3 ganger i løpet av dagen...må prøve å finne et system på det, sånt er jeg skikkelig dårlig på, så der må jeg skjerpe meg!
Nå har mildværet kommet også, så det går heldigvis ikke så mye ved lenger, men det skulle visst bli kaldt igjen, da... Og det blir sikkert mer snø også... måtte ta det som har rast fra taket og ned på terrassen i dag, fyttegrisen så tungt det var! Må kjøpe meg ny snøskuffe også, for den ble ødelagt, det ble visst litt for tungt for den, hehe, hakka løs litt for store biter med spaden, så hele den metall-lista som var på snøskuffa knakk, gitt :-o Jeg er for sterk :-p
Hadde så mange ting inni hodet mitt som ville ut, men armene og fingrene vil ikke skrive mer, så får ta det senere - hvis jeg fortsatt husker det ;-)
I morgen er det dps igjen, og så er det helgen - datteren får muligens besøk av ei venninne, så da blir det vel ikke stille her, men det blir koselig da :-)
Tusen takk til dere alle sammen, for at dere er der - og en spesiell takk til dere som har hjulpet meg igjennom den siste mnd - dere har gjort en stor forskjell, og jeg ser lyset i tunnellen nå - bare det ikke er toget som kommer da, for da smeller det ;-) Jeg nyter det positive, jeg vet det ikke kommer til å vare - men jaggu meg skal jeg leve lenge på denne følelsen <3 Og jeg håper at jeg en dag får muligheten til å gjengjelde all den hjelpen jeg har fått - få gjøre opp for meg på en måte... Så blir det som det blir - jeg er ihvertfall super takknemlig, og jeg tenker på dere hver eneste dag!
Ha en strålende helg, alle sammen - husk at noen er glad i dere, jeg også <3
Bare måtte - sorry ;-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen et lite spor :)