Nå har jeg sittet på fingrene mine noen uker, og jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg skal skrive, så det ikke blir "galt", men får prøve og se hvor jeg ender...
Som jeg skrev tidligere, så henviste fastlegen meg til ct av magen, og til gastroskopi fordi kroppen ikke tar opp d-vitaminer. Vel, ct-undersøkelsen foregikk den 16. desember på Notodden sykehus, og det var ikke bare-bare... Fordi jeg hadde reagert på kontrastvæske ved tidligere undersøkelse, så måtte en anestesilege være til stede under undersøkelsen, og jeg fikk intravenøst allergimedisin på forhånd, og så måtte jeg sitte og vente i 20 minutter etterpå, i tilfelle reaksjon...heldigvis gikk det greit :) Men, en halvtime etter jeg var ferdig, ringte min fastlege og kunne fortelle at radiologen hadde ringt han. De hadde funnet "noe" på livmora mi, som de ønsket å undersøke nærmere, så han sendte en henvisning til gynekologisk... og der gikk det fort, allerede den 22. fikk jeg time i Porsgrunn :-o Undersøkelsen der, avdekket to relativt store svulster i livmora, det ble gjort grundig undersøkelse av dem, både vaginalt og med ultralyd, samt at de tok "skrape-test" av dem, som ble sendt til videre testing... svaret skulle komme etter ca tre uker, så det er fortsatt litt tid igjen å vente... Hvis de fant kreftceller skulle gyn ringe meg, var det noe "ufarlig" får jeg brev i posten...
Ikke til å stikke under en stol, at det har blitt mange tanker om dette, da mamma fikk samme beskjed i desember 1992, hos henne var det kreft, og hun ble operert første gang 4. januar 1993 - akkurat 23 år siden i dag... Hun døde dessverre den 5. januar 1995, da kreften bare spredde seg og spredde seg...hun deltok i diverse eksperimentelle forsøk etc, men det hjalp visst ikke :( At jeg ble sittende mutters alene med alt dette, hjalp heller ikke nevneverdig, for å si det forsiktig...
Så, ja, jeg har blitt alene igjen, det var ikke sånn det skulle gå, men det var sånn det gikk... Jeg har jo skrevet litt om hvordan min tid mens mannen var på rehab var, det var tungt og vanskelig å ikke bli involvert i det som skjedde der. Min største frykt, var jo at han skulle finne seg ei ny der, og at ekteskapet vårt skulle gå til grunne, men ikke i min villeste fantasi innerst inne, trodde jeg at det skulle skje... Hva som har skjedd eller ikke skjedd mellom de der oppe, vet jeg ikke, men at de har tråkket over intimgrensene til ekteskap er det ingen tvil om, uten at jeg skal utbrodere noe her. Han sier det er en privatsak hva som har skjedd, og det er litt sant, men samtidig har dette påvirket livet mitt så alvorlig, at hvis dere skal forstå hva som skjer med meg, må dere vite litt om hvorfor. Han valgte den 20. desember å pakke en koffert, og reise for "å tenke", vi har ikke snakket særlig sammen etter det, men han kom hit for en uke siden og skrev separasjonspapirer og ordna en del andre praktiske ting. Min datter og jeg får bli i leiligheten her, men min datter vil jo ikke bo her når skolen er ferdig til våren, og jeg vet ikke hva jeg vil, klarer eller orker lenger...
Livet mitt stoppa den 20...da var det slutt, jeg mista meg selv helt og totalt. Hva som skjedde på gyn den 22. ble helt urelevant, og jeg håper egentlig bare at det er kreft og at jeg dør av det! Så brutalt er det, faktisk. Jeg er ikke laget for å være alene, jeg klarer meg alene, det er ikke det, men for meg er det ikke noe liv å lage seg masse minner og opplevelser alene - for meg er livet å dele, alt... Unga er ikke "hjemme" for evig, de skal ut og lage seg sine egne liv, jeg kan ikke basere meg på å leve på dem... Jeg vet ikke hva jeg skal føle, tenke eller gjøre, jeg er delvis handlingslammet, og følelesene går fra dypeste depresjon, til hat, hevn og sorg... Jeg husker ikke noe særlig av jula, rett og slett fordi jeg falt inn i et stort, svart hull... Jeg hadde noen gode samtaler på messenger med gode mennesker - takk til dere, dere vet hvem dere er <3 Men, jeg turte ikke si hvor langt nede jeg faktisk var, og hvilke planer jeg hadde - jeg kjempet noen intense kamper med meg selv, både i forhold til selvskading og selvmord, og hadde det ikke vært for at jeg hadde dyrene her, så ville jeg ikke vært her i dag! I en irrasjonell verden, så ble dyrene min redning denne gangen, jeg ville ikke at de skulle lide alene...og så hadde jeg et bittelite håp, om at mannen skulle komme tilbake, og at vi skulle klare å ordne opp i dette... Bevisst ubevisst slutta jeg å spise, alt bydde meg i mot, jeg besvimte hos gyn fordi jeg ikke hadde fått i meg næring på over tre døgn, og jeg turte ikke innrømme til dem at jeg kjørte bil alene den dagen, til sammen fra 19. desember og fram til den 30. når jeg henta unga mine, spiste jeg tre-fire måltider, jeg sovnet når jeg var for utslitt til å være våken, og jeg håpet at jeg ikke våknet igjen...men så våknet jeg alltid etter 1-3 timer, og var like levende, på en zombie-aktig måte :-/ Jeg ringte fastlegen den 28. og sa at jeg måtte få noe å sove på, fastlegen var ikke der, men jeg fikk beskjed om at min helsetilstand tilsa at jeg ikke fikk vente til han var tilbake, så jeg fikk komme til en turnuslege. Jeg fikk noen piller som skulle hjelpe meg - men det gjorde de ikke, sov fortsatt bare 2 timer før jeg våkna igjen :-( Fikk da beskjed om å doble dosen, prøvde det og sov nesten 5 timer, og var like sliten da jeg våkna, så har ikke prøvd flere ganger... jeg liker ikke å ta sånne medisiner, men kanskje jeg skal gi det en sjanse til...etter hvert!
Det er lov å gjøre feil, og det er mulig å "reparere", men det krever enorm innsats og vilje, og den finnes visst ikke...dessverre :( Det er vondt å tenke på at alle de fine stundene vi har hatt sammen, alle de fine turene, de små øyeblikkene, de store hendelsene, de gode samtalene, de lange latterkrampene, alle drømmene om nye reiser, opplevelser, cacheturer, at det ikke var viktig nok til å kjempe for... Jeg forstår det ikke, jeg er ikke lenger meg når jeg ikke er en del av et "oss"... Dagene har vært svarte, men det kommer små lysglimt innimellom, noen ganger har jeg tenkt på at jeg skulle trodd på en eller annen slags Gud, som kunne vise meg veien gjennom dette - men det gjør jeg ikke... Jeg vet ikke hva jeg skal tro på, eller ikke tro på... Jeg har ikke lyst å gå videre, men jeg kan ikke grave meg ned heller... Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare å se framover, jeg kan ikke forstå at jeg noen gang vil kunne føle noe for en annen mann, det er ikke plass i hjertet mitt til noen andre... Tanken på å slippe en annen inn, gjør meg bare trist, kvalm og utilpass, tanken på at noen andre skal røre kroppen min, vekker bare avsky... Jeg tenker med gru på at jeg aldri skal se dypt inn i øynene på verdens beste mer, ikke kjenne kriblingen i magen når han ser på meg med skøyerblikket sitt... At vi ikke skal på flere cacheturer, finne steder vi aldri hadde tenkt på at fantes - jeg klarer ikke se for meg å gjøre det alene... Jeg blir fysisk uvel når jeg ser visse ord eller smileyer på nettet, jeg kjenner klumpen i magen hver gang jeg åpner øynene, fordi ALT minner om den tiden vi hadde, og som nå bare på et blunk ble ruinert... Hver gang jeg ser et skilt til et sted vi har vært sammen, hver gang jeg passerer et sted vi har funnet eller lagt ut en geocache kommer tårene, jeg vet ikke hvordan jeg skal overleve dette??? Det er veier jeg ikke klarer å kjøre, ikke fordi det er noe veldig spesielt med dem, men fordi de har sammenheng med det som har skjedd...
Det er nytt år, og det sies at det også er nye muligheter - og ikke minst nye utfordringer... Jeg vet ikke hvordan eller om jeg ønsker å ta tak i det, jeg vet ikke hva jeg skal kjempe for? Jeg føler meg så totalt forlatt, verdiløs, ensom... jeg ser ikke at jeg noen gang kommer til å få et liv som er verd å leve, jeg kan ikke bare leve for andre, hvis jeg ikke har noe å leve for selv?! Jeg har ringt dps og bedt om at behandleren min skal ringe meg, så jeg venter på telefon derfra, for de har ikke vært tilgjengelig i romjula - ikke at jeg tror de har noen quick-fix heller, men google har ikke klart å gi noe bedre svar enn "tiden" :-/ Jeg vil heller skru tilbake tiden, jeg vil slette alt som har skjedd de siste to mnd, og få tilbake livet mitt sammen med mannen jeg elsker høyere enn himmelen, jeg vil leve ut de drømmene og planene vi hadde, sammen, jeg vil ikke skape meg nye minner alene... Jeg fatter ikke hvordan folk klarer å gå videre, se mulighetene, få et godt liv - jeg klarer ikke å se hvordan...
Joda, innimellom opplever jeg et slags håp, et håp om at dette var en vond drøm, at jeg våkner og hjertet mitt er helt igjen, at jeg kan elske noen, og få det godt... men hvordan komme dit, er for meg en gåte... Jeg har folk rundt meg som gjør så godt de kan, jeg ser det, jeg hører på dere, en liten del av meg tror på dere også - men samtidig har jeg ingen tro på noe - et følelsesmessig kaos... Jeg ville mye heller blitt voldtatt og grisebanket, enn å ha det sånn som nå, fysisk smerte er mye lettere å forholde seg til! Jeg har opplevd at ukjente mennesker har krysset min vei de siste dagene, jeg har opplevd å få nye vennskap, jeg har opplevd å bli involvert - jeg ble til og med bedt på fest på nyttårsaften, men takket nei, fordi jeg ikke følte at jeg hadde noe å tilføre...jeg har fått et par fantastiske bamseklemmer, og jeg har fått mange gode ord... Jeg har blitt bedt ut på middag, men har foreløpig ikke gjort noe mer ut av det...
Jeg vet ikke om jeg ønsker eller klarer å flytte "hjem" igjen, selv om datteren gjerne vil nærmere sine venner og familie... Har luftet tanken om at hun flytter til faren sin for å komme nærmere, når skolen er slutt, og at kanskje eldstemann kan få seg en lærlingplass her - men så vet jeg jo ikke om jeg får bli boende her heller, siden planen jo var at vi skulle kjøpe boligen, og det får jeg ikke gjort alene...hvis huseier selger, så må jeg jo flytte uansett :-/ Men, det blir ikke før til sommeren, mye kan ha skjedd før den tid - enten det blir slik eller sånn!
Livet er ikke for pyser, og det sies at motgang gjør en sterkere - men akkurat nå føler jeg at det har gjort meg mye svakere, mer handlingslammet og mindre verd... og hvor sterk er det meningen at noen skal bli? Noen surfer gjennom livet, og den største utfordringen de har, er hvilken bukse de skal velge i dag... Hva er meningen med det, da? Kunne det ikke vært litt mer jevnt fordelt, med utfordringer og flaks ;-) Joda, det er litt lettere i dag enn i går, og det er en del lettere i dag enn for noen uker siden, men stadig blir jeg slått ned igjen av tankene - det holder å se en smiley på facebook, et skilt på veien, en lukt som minner om noe... men, jeg gråter ikke 24 timer i døgnet lenger, ikke at det er tomt for tårer, men de har moderert seg litt... Og noen mennesker har fått meg til å smile, noen har til og med fått meg til å le, så kanskje det er håp likevel? Noen sier at enten går det bra, eller så går det over - vel, det går som det går, tenker jeg...
Ønsker eller orker ingen diskusjon eller spekulasjoner om situasjonen rundt samlivsbruddet, og jeg håper dere forstår det?! Jeg er ikke interessert i å henge ut noen, eller fordele skyld, det som har skjedd har skjedd, så må man heller prøve å finne ut hvor veien skal gå videre - og jeg har tro på at dere gode mennesker rundt meg, tar hensyn til det, uten dere ville det vært enda vanskeligere (hvis det er mulig, da)...
Nå håper jeg dere alle sammen krysser det dere har av fingre og tær, for at svulstene i livmora mi er ufarlige, og at jeg finner veien ut av dette svarte hullet på et vis - på forhånd takk <3 Og, jeg skal prøve å skrive litt mer i bloggen igjen, men alt som har skjedd de siste to mnd, har gjort at jeg er redd jeg ville ha skrevet veldig mye dumt, hvis jeg hadde latt fingrene få tilgang til tastaturet - og det er jo ikke nødvendig å gjøre en "håpløs" situasjon enda mer håpløs... Et eller annet sted, langt der inne i hjernen, er det fortsatt noe som heter fornuft og respekt ;-) Ta vare på hverandre, alle sammen, dagen i dag kommer aldri igjen, og ingen vet hva morgendagen bringer <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen et lite spor :)