Et sted på veien forsvant min makt over ordet, den kontrollen jeg hadde, og humoren jeg brukte, for å fremme mine betraktninger, og kanskje litt alvorlige synspunkter og erfaringer. Ordet var min makt, og humor var mitt våpen...som ved et trylleslag var det borte - eller var det bare tiden min som sto stille, mens verden raste forbi i et tempo jeg nektet å følge med i?
For jeg har alltid skrevet, ordet har vært min glede, min medisin og min "makt" over alt det vonde. Sammen med musikken - men også i musikken var det ordet som var viktig, det måtte være et budskap, enten det var om dette eller hint. Men, et sted på veien, forsvant dette... Ord ble bare meningsløse summinger, musikk ble slitsomt mas, totalt uforståelig... Prøver å tenke tilbake og finne ut når og hvorfor - og ikke minst hvordan var det mulig? Hvordan skal jeg finne det tilbake?
Fra jeg var liten kunne jeg (d)rømme meg inn i ordene, i bøkene, i skrivingen av dikt og historier, i sanger, i tekster - jeg kunne ha en skikkelig dritt-dag, men i ordene fant jeg trøst - alltid. Jeg kunne sette på karakokeanlegget mitt og synge av full hals (når jeg var alene) og det ble alltid litt bedre. Så forsvant karaokeanlegget, sangen, ordene og gleden... Jeg valgte det stadig oftere bort, det passet ikke, jeg orket ikke... I min bevisstløshet puttet jeg fingrene i ørene og sa "Lalalalalalalalalalalalalalala" og jeg likte det på et vis, slippe å ta ansvar, slippe å være voksen, slippe å føle, slippe å forholde meg til noe som helst...
Det er mye i denne sangen som er sant - det meste i sangen er sant! Og det kom jeg på, da jeg begynte å tenke på hva som skjedde da apatien ble så høylytt at jeg ble både blind og døv, og den bevisstløse tilstanden stadig overskygget gleden, eller kanskje den transformerte seg og ble min glede...
Å sitte hver uke på dps og skulle forholde seg til alt som lå der bak, vold, overgrep, mishandling, spiseforstyrrelser, selvskading, selvmordstanker/forsøk, forsømmelse, fordømmelse, fornektelse, svik, løgner, sykdom, skader, samvittighet, ansvar... dra det frem i lyset, kjenne på det, sette ord på det - innse at alt jeg trodde jeg hadde full kontroll på, (kanskje) på en måte var fullstendig feil - det er en slags langvarig oppvåkning! Hva i Helvete skjedde med den jenta, som alltid hadde ord, som alltid hadde en kjapp replikk, som alltid smilte - uansett? Hvor ble hun av, når forsvant hun, kommer hun noen gang tilbake? Det er godt at dps har god tid, at de sier psyken ikke er en quick-fiks, at de er ærlige på at alt ikke kan forklares, finnes eller fikses, det eneste som er sikkert og sant, er at ting tar tid...og foreløpig har jeg nok av det, håper jeg!
En prosess med å "finne seg sjæl" - teksten til Finn Kalvik er så veldig passende:
Svimer rundt hele da'n
Bekymringsløs som et barn
Prøver å finne en vei
Ut av alt som jeg er så drittlei
Jeg skulle brukt tida til andre ting
enn spille å skrive viser om ingenting
Prøver å finne meg sjæl...
Sekken blei pakka nå i dag
Jeg veit ikke om jeg tør dra
Litt flaut å gå rundt å bomme
Det du mangler i di ega lomme
Jeg får ikke sova
får ikke fred
Er gretten om morran
Har vondt for å le
..Prøver å finne meg sjæl..
Jeg tenker jeg blir hvor jeg er...
Det har blitt så dårlig vær
Ingen vits å ligge blaut ut i enga
og lengte hjem til den gode varme senga
Kanskje er skol'n bra å ha
Men jeg kan ikke utstå å jobbe hver da'
Jeg har nok med å finne meg sjæl...
Er vi ikke alle litt der, sånn innimellom? Skal vi ikke være der litt, innimellom? - jeg tror vi har godt av det! Men, når du liksom er der hele tiden, over tid, så begynner ting å bli "litt" vanskelig... Når man finner noen nye svar, så dukker det bare opp flere spørsmål... det blir en uendelig runddans i hvorfor og hvordan, en evighetsmaskin... Og så tar man på seg skylda for alt og alle - forsåvidt ikke noe nytt det heller - det som er nytt, er hvordan man skal "angripe" det!
Maktesløsheten over apatien, når man skulle tatt tak, men føler at det er ingen vits, det blir ikke bedre, det tar aldri slutt. Når spørsmålene kommer - hvorfor lever jeg i det hele tatt? Jeg er jo bare i veien, jeg kan ingenting, jeg orker ingenting, jeg bidrar bare med feil ting - hva er da meningen? Når man bevisst (eller kanskje ubevisst) velger å være bevisstløs i våken tilstand, dyrke apatien, slippe å føle - og man ikke en gang ser det, da er man blitt blind :-( Blind for livet, blind for gledene, blind for kjærligheten - men også blind for løsningene, de gode ordene, for smerten... Man er i live, men man lever ikke...og man ser det, men man velger og ikke gjøre noe med det, fordi man lever i den villfarelsen at man uansett ikke klarer det. Litt sånn struts - det man ikke ser, er ikke der ;-)
Når det positive bare føles negativt, når næring ikke lenger går foran tæring... Når man går mot en avgrunn og nesten nyter det, når alle varsellamper for lengst har blinket seg tomme for batteri, hvem skal da kaste ut en livline og fange deg? Den eneste som kan er du sjøl - men når tauet henger der, og du bare kan løfte armen og holde deg fast, men lar det være, og heller begynner å telle trådene tauet er laget av, og telle trådene i trådene - mens du sklir lenger og lenger unna, det er da du MÅ! Og når du tenker at det å gi opp er premien, å ta tak er bare en straff, bare å utsette det uunngåelige, det er da tauet forsvinner og du er i fritt fall - du er fritt vilt. Du har overgitt deg til apati og bevisstløshet, du tror du har full kontroll, men i virkeligheten er du død. Om du har puls er ikke relevant, du er død! Det er da du enten må våkne, eller forsvinne, du kan ikke vinne den kampen uten å tape noe.
Å velge den "letteste" veien, sier mange. Å velge og ikke forholde seg til virkeligheten, ikke en gang prøve - men når man har prøvd og prøvd i minutter, timer, uker og år, hvor skal man finne motivasjonen da? Hvor går skillet mellom å være pessimist og realist? Gammel lærdom blir som ny - tidligere erfaringer gjentar seg, ringen er sluttet, den er uendelig, det er ingen begynnelse og ingen slutt... Hvor startet det hele - hvor slutter det? Hvem skal bestemme hva som er det "letteste" for andre? Vi er alle individer, det som er lett for meg, er vanskelig for deg - og motsatt. Så, ikke fortell meg hva som er "letteste veien", uten at du er meg, vær så snill. Du må gjerne fortelle hva som er lett for deg, hva som funker for deg - men ikke ta for gitt at det gjelder flere...og for ordens skyld, ikke forvent at andre vil ha dine råd akkurat når du synes de passer best ;-) Trøst likevel deg sjøl med, at ting som er sagt og hørt, er nettopp det - sagt og hørt. Så må hver og en få bestemme hva man vil bruke det til! Ja, jeg overøser deg med mine ting her i bloggen, men like fullt har du med overlegg valgt å lese det - dermed er jeg kun ansvarlig for hva jeg skriver, og ikke for hva du forstår eller får ut av det... Så enkelt, og så vanskelig er det :-)
Når du våkner om morran, og har "all verden" å leve for, men likevel føler at du ikke har noen ting. Den dårlige samvittigheten for at du er så utakknemlig at du ikke klarer å føle det... Frustrasjonen når du får dårlig samvittighet... Den dårlige samvittigheten for at du må tenke egoistisk, frustrasjonen når du ikke klarer det... da blir bevisstløsheten et fristed, ikke fordi det er enkelt, men fordi det er det eneste :-/
Definisjon på selvskading - dvs MIN definisjon på det, har blitt en del utvidet i det siste! Det handler ikke bare om å kutte seg sjøl, ta frem det man har, om det er en kniv, et barberblad eller den siste resten av lillefingerneglen, eller et papir, eller kanskje en bit hyssing (man kan kutte seg på mye rart), for meg har det blitt mer og mer klart at selvskading er så mye mer enn det. Å tenke negative tanker om seg sjøl, ikke lytte til sin egen kropp, til (u)bevisst å oppsøke situasjoner der man vet man blir såret, leve i forhold man blir misbrukt på en eller annen måte, å la være å ta tak, la være å handle - er ikke det like mye selvskading? I de aller fleste tilfeller er det jo bare seg sjøl man skader - enten det er fysisk eller psykisk... Ord, handlinger og begreper, kan ikke alt sammen være like skadelig? Kanskje er det psykiske det vanskeligste? Fysiske arr synes, de kan "forsvares", de er "beviset" på en kamp, en seier eller et tap. De gror, blodet stopper, blåmerkene blir borte - men alle arrene i hjertet da, eller i hjernen - de som ingen kan se, og som man selv prøver å overse - for meg er de de dypeste, de mest gjenstridige, de er et virus du ikke blir kvitt - og de er så innmari synlig usynlige :-(
"Reparere, reparere" - litt sånn Pompel og Pilt, det maler rundt i topplokket som et mantra - men hvor i pokker skal man begynne og reparere, når man ikke klarer å lokalisere bristen? Har du et hull i buksa, så er det ikke noe problem å reparere det med nål og tråd - eller en lapp. Har du hull i psyken, så hjelper ikke en gang en hjernekirurg, for slike hull kan ikke lappes med nål og tråd... Og vet du ikke en gang hvor hullet er, så må du først lokalisere det. For å lokalisere det må du være bevisst, du må ha funnet deg sjæl, og du må ha alle (eller ihvertfall de fleste av) de tusen bitene... Våken og bevisstløs, vanskelig, men sikkert ikke umulig - det bare føles sånn ;-)
Tryggheten i det utrygge, tryggheten i at det negative er kjent, det kan du forholde deg til, du kan takle det -enten det er på den ene eller den andre måten, den gode måten eller den dårlige måten... Men du takler det - om ikke annet, så på DIN måte... Å "se" det jeg har sett, gjør på noen måter alt enklere, men samtidig blir alt MYE vanskeligere - det er trygt å være bevisstløs, det er trygt å la apatien bære ansvaret, og er ikke trygghet noe av det mest vesentlige vi har? Spenning i hverdagen ja, sikkert fint det, men jeg har ikke behov for spenning, ihvertfall ikke den spenningen jeg ikke velger sjøl! Men, jeg skulle ønske jeg klarte å leve, jeg fortjener å leve, de rundt meg fortjener at jeg lever - sammen med dem, med hjelp fra dem - og for dem, når det trengs <3
Doktor Google er en kjekke doktor, h*n kan alt, eller ihvertfall nesten alt. Har du vondt, kan doktor Google fortelle deg hvorfor - og du får garantert mange flere forslag enn du hadde forestilt deg ;-) Men, det som er trist, er at doktor Google ikke kan leve livet for deg, kan ikke reparere det som er feil, og faktisk ikke en gang gi deg alle de rette svarene... De må du finne sjøl, og om du trenger hjelp til det, så må du oppsøke en (eller flere) fysisk(e) person(er) som kan hjelpe deg med det, men doktor Google kan selvfølgelig på forhånd hjelpe deg med å finne forslag og spørsmål som du kan lete etter flere svar på. Og du må gjøre det fordi du vil det sjøl, fordi du ønsker å få svar, fordi du ønsker å finne en løsning. Min løsning tidligere var ordene - og som supplering til det, var å rydde i tankene ved å gå turer med musikk på ørene, da konsentrerte jeg meg om ordene i musikken, på å flytte beina og ellers ikke tenke i det hele tatt. Når det fysiske ble tatt fra meg, raste mye annet også - var det da jeg mista meg sjøl fullstendig? Når bena ble redusert til to verkende utvekster som bare var i veien og laget smerter, var det da ordet fant veien inn i musklenes mulm og mørke - og forsvant ut med melkesyra? Finner jeg noen gang svaret på dette?
Det er ingen tvil om at fysikk og psyke henger sammen, det er ingen tvil om at vi ikke er skapt til å være alene i verden. Det er ingen tvil om at jeg elsker barna mine, mannen min, familie og venner - men jeg er i tvil om jeg liker meg selv, den jeg var, den jeg er, den jeg blir... Jeg håper bare at det er verd det til slutt!
Så, en stor takk til mannen min, for at du er den du er, og at du er en del av meg - JEG ELSKER DEG <3 En stor takk til barna mine, for at jeg får lov å være mamma'n deres (selv om dere ikke har noe valg akkurat) <3 En stor takk også til resten av familie og venner, for at dere lar meg være meg <3 En stor takk til alle sammen, for at jeg får lov til å bruke ordene mine, for at jeg får være så irriterende barnslig innimellom, for at jeg får oppleve deres liv, for at dere gidder å oppleve noe av mitt (ikke at dere har noe valg, for jeg dytter det på dere uansett), takk for at jeg får være usaklig, usmakelig, utakknemlig, takknemlig. Takk for at jeg får være uvitende, kunnskapsløs og kunnskapsrik... Takk for at jeg får være meg, og takk for at dere er dere <3
Og helt til slutt - takk for at du har orket å lese helt hit - du får din lønn, et eller annet sted, en eller annen gang ;-p Og, siden dette er en åpen blogg, så er du fri til å dele dette - hvis du vet om noen som kanskje kunne få noe ut av å lese dette, eller hvis du vil skremme noen - men jeg trenger ikke flere psykologer altså, behandlerne mine på dps har full kontroll (velger jeg å tro), selv om det kanskje ikke virker sånn :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen et lite spor :)