Fredagen skulle jeg jo til dps, og grudde meg til bussturen hele natta - helt til klokka skulle ringe, for da sovna jeg :-/ Og våkna ikke før det var 20 minutter igjen til bussen gikk, da rakk jeg jo ikke den bussen. Jeg så for meg at jeg måtte betale for ikke oppmøtt til time, og at jeg ikke fikk snakka med behandlerne mine før neste uke... Jeg ringte og forklarte situasjonen, og fikk lov til å komme med neste buss! Det ble bare en halvtime med behandlerne mine, men de minuttene var veldig viktige for meg!
Da jeg kom ned på buss-stasjonen, så jeg aller først to flyktninger som også ventet på bussen - siden min største skrekk i så måte, er at det klikker for noen på bussen (det har jo skjedd før...) hadde jeg mest lyst å snu i døra og gå hjem igjen. Men, det gjorde jeg ikke! De var blide og høflige, de tilbød meg å sitte på en benk sammen med dem, og jeg ble litt roligere :-) Da det kom inn en eldre dame, tilbød jeg henne min plass, og samtidig reiste begge de to unge mennene seg også - det har jeg ikke sett norsk ungdom gjøre!
Bussturen gikk greit, jeg hadde musikk på ørene, og prøvde og ikke følge med på hva de andre gjorde. Da jeg kom fram til Notodden, var det å gå opp til sykehuset, brukte litt over 20 minutter, og var svimeferdig da jeg kom fram... Da jeg forklarte behandlerne mine om hvordan jeg hadde det, så gråt og gråt og gråt behandler-dama, samtdig som de var kjempestolte av meg, og alt jeg hadde klart siste uka. Selv føler jeg ikke at jeg har vært flink i det hele tatt, heller tvert i mot...pinglete, barnslig, irrasjonell, tullete... Vel, de prøvde å forklare etter beste evne, at alle mine følelser og reaksjoner er HELT normale - jaja, så sier vi det da ;-)
Da jeg kom ned igjen til buss-stasjonen, møtte jeg to nye flyktninger, unge menn, hvor de skulle, vet jeg ikke... De hadde identiske bager som de to som reiste med bussen sammen med meg nedover, og de hadde også et A4-ark hvor det sto hvor de skulle... Sånn, "klar deg sjøl" tenkte jeg, stakkars, det kan ikke være lett... De to i Notodden hadde en sort søppelsekk med seg, i tillegg til bagene - ikke mye eiendeler eller personlige ting...
Bussturen hjem, gikk også fint, og innen bussen nådde Rjukan, så var verdens beste også hjemme - så han kom og henta meg på buss-stasjonen, siden bilen var varm og han uansett skulle ut en tur <3
Av en eller annen merkelig grunn, så ble det diskusjon og uvennskap mellom oss, og dermed forsvant resten av fredagskvelden uten at vi hadde det særlig hyggelig :-( Men, vi fikk snakket en del gjennom natten, og fikk vel en slags forståelse av hverandre likevel...
Lørdagen ble en lat dag, siden vi ikke var i seng før på morran, litt snål stemning var det på lørdag også, men det gikk seg da til, uten de store konfrontasjonene :-) Vi fikk spist litt god mat, fikk ryddet inn de rene klærne (verdens beste brettet alt sammen) og fikk spilt litt yatzy - før det plutselig var morgen igjen, og vi måtte få litt søvn, før han skulle reise igjen :-( Jeg satt mye med følelsen av at han heller ville vært der oppe, enn her hjemme...han var hele tiden oppdatert på hva som foregikk der, så en eller flere har han ihvertfall kontakt med, og det var litt vanskelig, kjente jeg... Skulle jo ønske at jeg/vi var viktigst, og at når han først var hjemme, så var det vi som var i fokus, og ikke de som er der oppe - som han (i utgangspuntket) ikke kjenner en gang?! Men, da er det vel noe med dem, som er mer spennende enn meg da... Jaja, det blir som det blir!
Kroppen har ikke vist seg fra sitt beste, men heller ikke sin værste side. Det har ikke vært overskudd til å gå turer, reise på biltur eller å gå på show som vesla hadde lyst til på lørdag, men jeg har en litt mer ro i hodet ihvertfall, på noen punkter! I dag lå jeg en time før jeg klarte å røre på den venstre armen min eller snu meg, men det gikk ganske greit etterpå :-)
Legen ringte meg forresten også på fredag, og kunne fortelle at både d-vitamin og jern nå var enda dårligere enn det har vært - så dermed skulle han skrive henvisning til ct av magen, og gastroskopi :-s I tillegg mente behandlerne mine på dps, at jeg måtte snakke med de på avklaringen om at jeg måtte få starte med en eller to dager i uka, ikke tre som nå, med mindre det var regler som sa at jeg MÅTTE være der tre dager - og det er det jo ikke! De var også positive til et slikt samarbeidsmøte, hvis de hadde tid, så da får vi satse på at det ordner seg etter hvert. Det med rehabilitering mente de nå, at ikke hadde noen hensikt inntil videre, men at det var viktigere at jeg gjennomførte de planene som allerede var satt i gang.
Nå har verdens beste reist igjen, huset er "tomt", og jeg hater det like mye som jeg har gjort... men, nå er da 1,5 uke gjennomført, og da er det "bare" 2,5 igjen :-/ I morgen har jeg ingen planer, spent på om jeg får gjort noe i det hele tatt... Burde vasket mer klær, gått en lang tur med Hugo, rydda mer i huset, støvsuget andre etg... Jaja, vi får se :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen et lite spor :)