Helgen 13.-15. november, og mandag 16.november

Jeg hater kroppen min! Jeg hater hodet mitt! Jeg hater livet mitt!

Etter at jeg hadde skrevet her på fredag, så skjedde jo terroren i Paris - jeg skulle til å legge meg, skulle jo ut å kjøre for å hente verdens beste på lørdag formiddag, men så kom det opp ekstrasending på tv :-o Ble jo da sittende å se på, grusomme greier :-( Kom meg vel i seng på morrakvisten en gang, men klarte ikke å sove fordi jeg tenkte på terror, på at jeg ikke måtte forsove meg, på at det var snø på fjellet - jeg hater snø også, akkurat nå!

Sto opp da jeg skulle, og starta bilen... Det var grus på veien utafor her, men det var også glatt, så jeg stoppet på hver bussholdeplass, for å slippe forbi biler. Hver eneste muskel i kroppen var i helspenn, og før jeg hadde passert tunnellene, skalv jeg så ille at jeg ikke klarte å holde gassen stabil...og enda hadde jeg det værste igjen! Over fjellet vekslet det mellom speilblankt, klissvått, is, snø, grus, regn, tåke, sol og snøvær - med og uten vind... Kom helskinnet frem og overlot bilen til verdens beste <3

Hodet jobbet på høygir, kroppen verket over alt, kramper i både armer og bein, den bilturen hjem ble ikke spesielt hyggelig :-( Sure kommentarer mellom oss, gjorde det ikke bedre, det heller... Men, kom oss da hjem og etter hvert på middag med Røde Kors. Når vi kom hjem derfra, var jeg punktert, både fysisk og psykisk... Skulle kose oss med en mojito, men så hadde jeg glemt å kjøpe soda, så da ble det ikke noe av, så vi satt i grunn her bare å skulte på hverandre resten av kvelden :-( Tok meg i å tenke at han like godt kunne blitt der, i stedet for å komme hjem, og bedre ble det ikke av at det i dag var spådd masse drittvær...

Søndag kom jeg meg vel ut av senga i 14-15-tiden, da følte jeg at jeg måtte, selv om både hodet og kroppen strittet i mot... Altfor mange tanker om terror og bilkjøring på glatta, klarte ikke å tenke på noe annet :-(  En fullstendig bortkasta dag, rett og slett!

I natt ble det heller ingen søvn, og da snøen begynte å lave ned, klikka angsten min fullstendig, og jeg turte ikke kjøre - så da måtte mannen kjøre sjøl, og vi sitter igjen her uten bil... Ikke husket jeg at han måtte skrive under på søknaden om sosialhjelp for desember, ikke huska jeg at jeg trenger kontoutskrift fra han... Han skulle prøve å få noen der oppe til å bli med, sånn at han kunne kjøre bilen hjem igjen, men det er visst ingen som var interessert i det :-( Buss går en gang om dagen, og det er så klart midt på dagen, så han kan ikke ta den oppover heller...

Snøen som kommer, er ikke ferdig måket, så jeg måtte pent ut å gjøre det også. Tok et tak på morran, da hadde det kommet omtrent 8 cm, tenkte at det er bedre å måke flere ganger, enn å vente til det blir masse - den er jo så inni hampen tung, den snøen nå... så har blitt to runder med måking i dag, og tror ikke det finnes en eneste muskel i kroppen som ikke verker - ryggen kjennes ut som den er knekt, armene er så godt som lamme, føttene og leggene har konstante kramper, det samme med fingrene - jeg er så drittlei!!! Jeg blir stressa av at jeg ikke får gjort det jeg skal her, jeg blir stressa av at jeg må på avklaring tre dager på rad nå, jeg blir stressa av at jeg skal til legen på onsdag, jeg blir stressa av at at jeg må komme meg til dps på fredag - jeg blir stressa av at jeg blir stressa også :-o Og akkurat nå hater jeg å være alene, jeg som på en måte hadde gledet meg litt til litt "egentid", å kunne slippe og måtte forholde meg til noen, jeg kjenner på at angsten for at det skal skje noe er altoverskyggende... Jeg er livredd for at det skal skje noe med verdens beste der oppe, at det skal skje noe når han driver med gym, går tur, kjører bil... at han skal bli syk, at jeg ikke er der... Jeg er redd for at det skal skje noe med vesla, med gutta, med pappa... jeg har panikk for at det skal klikke for flyktningene her i bygda etter forrige ukes hendelser, jeg har panikk for å bli drept eller skadet på bussen til Notodden på fredag - for jeg får jo ikke kjørt bil :-( Så blir jeg frustrert for at jeg tenker på alt dette, for det er jo i bunn og grunn bare tull, jeg får ikke gjort noe med det heller - det som skjer, det skjer, enten jeg er her eller der... Skulle ønske det bare var å skru av hjernen, sove - tenk å få sove, det hadde vært noe!

Nei gitt, nå er jeg inne i et skikkelig vakuum, og jeg har ingen idè om hvordan komme ut av det heller... Jeg er trøtt, men får ikke sove, fordi det gjør så vondt i hver minste fiber i kroppen, ikke noe smertestillende hjelper, ikke har jeg sovepiller heller, og om jeg hadde hatt, så hadde jeg jo ikke turt å ta dem, i tilfelle det skulle skje noe med noen, og jeg ikke våkner :-o

Jeg griner og griner - hva i helvete er vitsen? Det hjelper jo ikke det heller, men det er umulig å stoppe de hersens tårene. Skal jeg fortelle mannen hvordan jeg har det? Vel, jeg prøvde i helgen, men da fikk jo han dårlig samvittighet for at han ikke var her... så fikk jeg dårlig samvittighet for at jeg hadde sagt noe... Skal jeg lyve om det, for at han skal ha det bra? Jeg klarer jo ikke å juge heller - uansett så blir det feil - jeg vil bare melde meg ut, ikke forholde meg til noe eller noen - men det går jo heller ikke... Prøver og ikke se på nyheter, men IS og terror dukker opp over alt uansett... Skulle ønske jeg hadde bein som virka, så kunne jeg satt på meg joggesko, treningstøy, musikk på ørene og bare gått og gått, sånn som jeg kunne før - men det går jo heller ikke lenger :-(

Fatter ikke åssen dette skal gå bra, men kan jo ikke gi opp heller, jeg har mann og barn som jeg må være her for... Kampen mot Nav, kampen om penger, henger over meg som en tordensky hele tiden også. Blir så sliten av det... tenk å kunne senke skuldrene litt, bare litt! Jeg har snart skuldrene over ørene, jeg puster ikke med magen, men helt øverst i lungene, jeg er så trøtt at jeg ser sikksakk - men jeg får ikke gjort noe med det :-( Hvis jeg ikke møter til avklaringen, mister jeg pengene mine, hvis jeg møter opp, mister jeg meg sjøl - men uten penger mister vi hjemmet vårt... Jeg har ikke lyst på alt dette ansvaret lenger, jeg vil leve... Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne forklare dette til Nav, til avklaringen, til behandlerne mine på dps - for når jeg først sitter der, så forsvinner ordene, og jeg blir "snill pike" igjen, som gjør alt for at andre skal bli fornøyd...

Jeg skulle ønske jeg kunne ta vare på meg sjøl, prioritere meg sjøl, kunne gå lange turer, ta med Hugo på lange turer og treninger, kunne gå i butikken og handle - og faktisk klare å bære varene hjem, jeg skulle ønske jeg ikke var redd for å kjøre bil, jeg skulle ønske jeg klarte å gi faen i hva som skjer med "alle andre", jeg skulle ønske jeg kunne senke skuldrene og leve...

Sånn, da ble det et voldsomt sytete innlegg, men sånn ble det i dag! I morgen er en ny dag, og kanskje den blir bedre? Skal man være ærlig, så får man være det - og er det noen som ikke tåler å lese om det, så får de bare la være...